Friheten må vurderes etter resultatet av konsekvensene

Middle eastern man physically abusing his wife on black background (this picture have been shot with a Hasselblad HD3 II 31 megapixels)
Foto: Istock

I flere runder har vi prøvd å kaste lys over de negative sidene ved tvangstildekking av kvinner, både nasjonalt og internasjonalt. Noe av motstanden man møter er blant annet at kvinner må selv få velge fritt hva de ønsker å gå med. Et prinsipp som man i utgangspunktet ikke har problemer med å støtte.

Men når konsekvensen av den samme friheten får et fatalt utfall slik som det gjorde for den 21 år gamle kvinnen «Bina» som flyttet til Sverige i november 2015. Kvinnen, samt hennes ektemann og unge datter, ble plassert på et flyktningmottak i Maiannelund, men etter bare syv måneder i Sverige ble hun drept av sin ektemann.

Bakgrunnen for drapet skal i følge hennes søstre være at hun ville slutte å gå med slør.

Skjermdump fra Aftonbladet

Den svenske avisen Aftonbladet har også avdekket at denne saken ikke er unik. Bare i 2016 ble seks kvinner, som hadde oppholdt seg i landet i mindre enn fire år, drept.

  • En 24 år gammel kvinne fra Afghanistan gikk fra sin mann etter bare to måneder i Sverige, og flyttet inn med en annen ung mann i Södertälje. Både hun og den unge mannen ble drept 15. januar.
  • En 45 år gammel kvinne på flukt fra krigen i Syria ble den 28. mars drept av sin sjalu ektemann på en skogstur.
  • En 31 år gammel kvinne fra Eritrea angret på at hun hadde lovet å gifte seg med en landsmann i Kiruna. Han kvelte henne den 26. juli, og hang henne så i dusjen i et forsøk på å få det hele til å se ut som selvdrap.
  • Den 22. november ble en 30 år gammel kvinne drept av sin ektemann. Hun hadde levd i Sverige i to år, men da ektemannen flyttet etter oppfattet han kvinnen som forandret. Hun ble drept foran parets barn.
  • Den 9. desember ble en kvinne drept i Färsta med øks. Hennes eldre samboer tok deretter sitt eget liv.

Det er i slike situasjoner og etter slike hendelser man lett forstår at friheten til å dekke seg til ikke kan sammenliknes med friheten til å gå uten tvangstildekning. Vi hører aldri om æresrelaterte drap på kvinner som har valgt å dekke seg til, da balansen på frihet er knyttet opp mot mannens ære og når han føler seg krenket.

Videre ser vi at premissene som blir lagt for denne type frihet, nå overlatt til blant annet det landet som foretar flest brudd på nettopp disse standardene- Saudi Arabia. En frihet som skal fremme kvinners rettigheter, dokumentasjon på realiteten kvinner har i de forskjellige landene i verden og forming av globale standarder på likestilling og bemyndiggjøring av kvinner.

Er vi så naive at vi tror at de samme personene som tillater og støtter opp om denne type urett mot kvinner, i en internasjonal sammenheng skal forsvare kvinners rettigheter og frihet i strid med sitt eget lovverk som praktiseres i deres eget land?

Dette i seg selv er en hån mot kvinner verden over. Skulle man få best resultat av et slikt arbeid, burde majoriteten av panelet bestå av en sammensetning av kvinner som besitter full frihet og kvinner som er undertrykt og ikke eier noen type frihet utenom den mannen bestemmer at kvinnen skal ha.  

Friheten må vurderes etter resultatet av konsekvensene som kommer når kvinner prøver å etterstrebe full frihet. Når resultatet blir fatalt har vi feilet på vegne av alle kvinners frihet. Enten så er alle kvinner frie, ellers så er de ikke det. Vi kan ikke snakke om frihet for kvinner når det kun gjelder de i Vesten med vestlig bakgrunn.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Tigging, cheap ticket to Heaven


Foto Erlend Aas/NTB Scanpix

Vi har vært vitne til at nok en gang blir tigging og et eventuelt tiggerforbud et tema i media og dette vekker debatt. Vi er også fullstendig klar over at et forbud ikke løser utfordringer som følge av tigging i byene, ei heller de problemene som fører til at mennesker faktisk velger å forlate deres hjemland for å tigge i andre land.

Samtidig kan vi ikke lukke øynene for de utfordringene vi møter som forsøpling, forlatte «camper», avføring i naturskjønne områder, kriminalitetsbilde og menneskehandel i barmhjertighetens øyeblikk. De fleste mennesker har medlidenhet for mennesker i nød, og ønsker å bidra der de kan. Spørsmålet er bare til hvilken pris. Og om det faktisk hjelper de menneskene, eller om vi kjøper oss plass i himmelen for en tier eller to i koppen.

Dette er kanskje den minst effektive måten å hjelpe på, ved å putte penger i en plastkopp. Det blir sagt at dersom du gir en mann en fisk så har han mat for en dag, men lærer du ham å fiske så har han fisk for resten av livet. Det er etter dette prinsippet vi må bidra. Det beste vi kan gjøre for disse menneskene i nød er å hjelpe der hjelpen trengs mest og det er ikke på gatene i Oslo. Fattigdomsutfordringene man ser i Norge og Europa er et sosialt problem og de sosiale problemene må bekjempes med sosiale verktøy på deres hjemmebane.  Tigging på gatene i Norge er bare symptomene. Selve «svulsten og sykdommen» har rot i hjemlandene deres, og det er der vi må satse stort.

Et annet aspekt ved denne type tigging som foregår i Norge er at det har blitt sammenliknet med annet type arbeid. Disse menneskene er organisert, de har ofte arbeidsgivere, de bruker «arbeidsantrekk», de har faste arbeidstider og fast arbeidssted. De konkurrerer med andre, og de legger strategier for hvordan de skal lykkes best mulig. Kan det da trekkes paralleller til sosial dumping og må det da ikke bekjempes?

Det er tverrpolitisk enighet om at sosial dumping må motarbeides. Og dette bekjempes gjennom reguleringer og forbud. En ville aldri tillate en rumensk eller polsk arbeider å tjene 100 kroner timen, ei heller at arbeidsgiveren finner husrom til dem i en bil eller under en bro. Slikt blir det i Norge slått hardt ned på gjennom lovverket. Og det fordømmes unisont. Hvis det derimot kommer en ufaglært EØS-borger til Norge og tar jobb som tigger til noen hundre kroner dagen, uten å kunne skaffe seg et bosted eller forsørge seg selv, kalles det ikke sosial dumping, og det er ikke forbudt. Det ønsker mange heller å legge til rette for.

Turid Thesen har drevet hjelpearbeid i Romania i over 20 år. Hun kan fortelle fra sin erfaring at hun opplever at tiggerne som kommer til Norge er selve eliten av romfolket. Det er de mest ressurssterke som kommer og de svake sitter igjen i Romania uten mulighet, eller ønske, om å dra for å tigge.

Denne påstanden nyanserer bildet veldig for meg. Det er helt riktig at de som har klart å komme til Norge er blant de ressurssterke i Romania, men da kan jeg tenke meg hvor forferdelig de som egentlig trenger vår hjelp har det. Dermed blir jeg enda mer motivert for å hjelpe dem som trenger det aller mest hjemme i Romania, enn de som faktisk har klart å komme seg hit.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, Integrering og Mangfold

Sømmelighet ligger i hodet og ikke i det plagget man har på hodet

Power of boss
Licensed from: Sergey Nivens / yayimages.com

Niqab-debatten fortsetter og denne gangen er ikke bare religionsfriheten et tema, men også selvbestemmelsesretten. I utgangspunktet er jeg en forkjemper for at mennesker skal selv ta avgjørelser som omhandler deres egne liv. Men i det sekundet deres avgjørelser er til skade for andre eller sender en støtteerklæring til holdninger og en ukultur som på verdensbasis er et samfunnsproblem, stopper retten til selvbestemmelse for min del.

Lovverket vårt begrenser vår selvbestemmelsesrett i hverdagen uten at dette verken skrives om eller ofres en tanke. Ei heller hindrer disse begrensningene oss i å fungere som mennesker i samfunnet, heller tvert imot. De regulerer oss som mennesker slik at vi kan fungere sammen på best mulig måte. Begrensningene og reguleringene skjer gjennom forbud og påbud.

Eksempler på dette er forbud mot å drikke på offentlig sted, røykeforbud, bålforbud, jakte utenfor jaktsesongen, båndtvang på hunden, gå i land på øyer der fugler har rede, å kjøre bil uten sikkerhetsbelte, påbud med barnestol eller gå naken i gata, selv om vi har betydelig mange flere nudister enn niqabkledde kvinner i Norge. Uten at dette setter igang folkeaksjoner og debatter. Lista er lang, og slik må det være for at ulike mennesker skal fungere harmonisk sammen i samfunnet.

Noen av forbudene og påbudene er i hensyn til andre, mens andre er av hensyn til en selv. Det betyr ikke at vi som mennesker ikke vet vårt eget beste, eller at Norges lover umyndiggjør oss. Men de tar for seg konsekvensene av handlinger veid opp mot utfallet og resultatet.

I noen tilfeller, slik som røykeforbud, begrenses eller forbys røyking for at resultatet ved «fri bruk» kan være fatalt. Legitimering av heldekkende plagg er ikke dødelig slik som røyking, men i integreringsspørsmål og i verdidebatten får dette fatale utfall.

Integreringsprosessen forsinkes om ikke den stanses helt, kvinner fortsetter å bli holdt tilbake og diskriminert på menns premisser, av retningslinjer oppfunnet av menn for å styre kvinners frihet. Hvis vi legitimerer dette i Norge, og ikke erkjenner at på verdensbasis er dette et kvinneundertrykkende, dehumaniserende plagg. Et plagg som kun er til for å begrense kvinner.  Da håner vi alle de over 40 millioner kvinner som er tvangstildekt og kjemper en daglig kamp mot mannshierarkiet og den, i verste fall, dødelige sosiale kontrollen som foregår for å oppnå samme sosiale status som det motsatte kjønn.

Det er klart det alltid vil være enkelttilfeller som sier at de har heldekkende plagg på av fri vilje, men man kan ikke se bort i fra ideologien bak plagget i selvbestemmelsesrettens skygge.

Som jeg har sagt før: kampen for et forbud er ikke på vegne av de som har valgt å dekke seg til, og kan på en varm sommerdag ta valget om å ta den av.  Kampen er for de mange millioner kvinner som ikke har valgt dette selv og har ingen alternativer på varme sommerdager.

Ikke før disse kvinnene har fått friheten til å gå uten tvangstildekking, og dette er blitt akseptert i mannshierarkiet,  blir de gitt reell muligheten til å velge mellom alternativene.

Generalsekretæren i IRN sa det så billedlig under Dagsnytt 18, vi gir muligheter til kvinner i Niqab til å få en jobb, slik at de ikke blir holdt hjemme eller plassert på kjøkkenet. Som om at det var slik at kvinners plass automatisk var på kjøkkenet og at IRN kom ridende på sin store hingst og reddet denne stakkars kvinnen og alle andre tildekte kvinner og ga dem tillatelse og mulighet til å likestilles som menn.

Nei, slik skal det ikke være, ikke IRN, eller noen andre mannshierarkier skal sette premisser for min sømmelighet. La meg si det på samme språket som Generalsekretæren i IRN snakker. Sømmelighet ligger i hodet og ikke i det plagget man har på hodet.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

 

 

 

 

 

 

Islamsk Råd Norge, signaleffekten motstrider hele ansettelsesformålet!


Foto:skjermbilde NRK/ Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)
 

I dag gikk Islamsk Råd Norge ut med en pressemelding om at de har ansatt konvertitt Leyla Hasic som ny administrasjonskonsulent som skal jobbe med kommunikasjonsarbeid og være brobygger i samfunnsdebatten.

I seg selv er det et steg frem at IRN har ansatt en kvinne, men etter den søte kløe så kommer den sure svie. Signaleffekten motstrider hele ansettelsesformålet!

Niqab i seg selv er kvinneundertrykkende og dehumaniserende. Den usynlig gjør kvinner i samfunnet  Det er fortsatt voldsomme debatter blant islamske lærde om hvorvidt niqab er et krav fra islam eller ikke. Ifølge BBC er de fleste forskere, inkludert de fire viktigste skolene i islamsk rettsvitenskap enige om at niqab ikke er en plikt og at det også er historisk sant at niqab eksisterte før islam. Med denne ansettelsen representerer denne kvinnen angivelig muslimske kvinner. Men faktum er at slik tildekking er ikke representativt for verken Islam eller muslimske kvinner, og signaleffekten som blir sendt ut er avstand, fremmedgjøring og usynliggjøring av kvinner i samfunnet og det man kan si med sikkerhet er at slik bygges ikke broer, slik rives broer.

Når selv de mest seriøse imamene og den lærde muslimske verden har fordømt dette plagget og tar avstand fra forenligheten mellom niqab og islam, syntes jeg det underlig at forkjemperne for plagget her i Norge ønsker å ta plass i debatten og at en seriøs organisasjon som IRN som angivelig skulle ha ønsket de beste forhold for Islam i Norge, lar dette være representativt for deres religion, vell viten om at dette ikke har rot i Islam. Men heller representerer et kvinnesyn som ikke hører hjemme noen plass, i hvert fall ikke i det frie Norge og nå med støtte og forankring hos IRN.

I fare for å gjenta meg selv så kan jeg si at i beste fall, på en god dag, kan man kalle niqab ett religiøst uttrykk, og religiøse uttrykk er basert på personlige religiøse tolkninger. Mitt fokus, da jeg ikke anser dette som islam, er prinsipielle ønsker og tanker om hva slags samfunn vi vil ha og tillater i Norge. Nettopp på bakgrunn av at vi ikke kan se i fremtiden og forutse hvilke utfordringer personlige tolkninger kan skape for vårt samfunn. 

Videre med et slikt plagg utfordrer vi den mellommenneskelige kommunikasjonen. Viktige elementer som ansiktsuttrykk og kroppsspråk forsvinner ved en tildekking og skaper rom for misforståelser. Dette skaper i verstefall distanse, ekskludering og ett parallellsamfunn.

Ikke minst må vi ikke glemme at en andel av vår befolkning, angivelig flere enn de som bruker niqab, er hørselshemmede. Denne gruppen mennesker er avhengig av å «lese på munn» for å kunne forstå hva vi sier, med mindre vi behersker tegnspråk. Dette blir ikke mulig når munnen er tildekket.

Det andre er det prinsipielle samfunnsmessige argumentet som går ut på om vi ønsker ett anonymt samfunn. Det er her et av hovedargumentene for at ikke vi kan akseptere heldekking i samfunnet ligger. Norge er bygd opp på identifisering gjennom ansiktsgjenkjenning, kontrollert opp mot våre identifikasjonspapirer. Man ser ved en heldekking, at noe så enkelt og prosaisk som identifisering og id-sjekk ved rekommandert postlevering byr på utfordringer. Samme utfordringene møter man i bank, politikontroll, pass og hos andre instanser som krever identifisering.

Det finnes også argumenter som bygger opp under kvinnediskriminering, undertrykkelse av kvinner, dehumanisering og fremmedgjøring som i seg selv er så store temaer og grunner nok for at vi ikke kan unngå å ta debatten om å forby et plagg som niqab. 
Nordmenn er et folkeslag som verdsetter multikulturalisme og sekularisme, men med slike ansettelser blir det allerede eksisterende gapet mellom majoriteten og muslimene bare større og steile fronter blir bare steilere.

Min oppfordring til alle muslimer i Norge, især muslimske kvinner, ta til motmæle og ikke la dette være vårt ansikt utad. Vi er så mye mer enn dette.

Samtidig vil jeg rette en henstilling til IRN, dette er ikke Islam. Dere gjør muslimer i Norge en bjørnetjeneste, vi trenger ikke mer bensin på bålet. 

 

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Horten kommune har dere ikke fulgt med i timen????

Muslim woman in distress
Licensed from: Mirage3 / yayimages.com

Ut i distriktene, nærmere bestemt i Horten sitter det politikere som tror at vi minoritetskvinner er hjelpeløse jomfruer i nød. De rir på sine store hvite hester og skal redde oss fra uretten som skjer i verden. I seg selv er dette en veldig hyggelig tanke, men disse politikerne i Horten har sett bort ifra fakta og i kampens hete oversett våres røster. Nå sier Horten kommune ja til heldekkende plagg på skolen.

-Vi vil ikke ha noe forbud i det hele tatt, sa Truls Sanaker i Ap, og fikk straks full støtte fra Eddy Robertsen, lederen i hovedutvalget for kultur, oppvekst og familie.

Så hør her kjære Truls Sanaker Ap, Sv, V i Horten kommunes hovedutvalg for kultur, oppvekst og familie, om ikke på meg, men på folk i egne rekker.

Å vise toleranse for diskriminerende holdninger og kulturer er ikke synonymt med det å være tolerant og inkluderende. I dette tilfellet er det heller tvert imot. Med et slikt vedtak som ble gjort, inkluderer dere kvinner og barn i bestefall i instituttenes fire vegger, men dere ekskluderer dem fra innholdet og friheten som andre kvinner besitter. Alt dette for å opptre politisk korrekt.

Vi som har flyktet fra et lukket og undertrykt regime i våres hjemland ønsker frihet, likestilling og like muligheter. Med dette vedtaket frarøver dere oss alle disse tre rettigheten på engang. Om dere ikke har fått med dere hva som skjer i andre byer i Norge, og ellers resten av verden, så må dere snu dere i egne rekker og høre på individene i deres eget parti som vet hvor skoen trykker.

Før helgen leste jeg et innlegg av Anahita Jafari, som sant nok ikke sitter i dette utvalget, men som er en sentral Ap-politiker i Horten. Hun uttrykker at hun er skuffet over eget parti. Og benevner burka og niqab som kvinnediskriminerende plagg som er med på å hindrer inkludering i det norske samfunnet.

Hun skriver også at dette kan skape utfordringer på skolen i forhold til deltakelse i nødvendige aktiviteter, og spesielt for yngre kvinner og mener dette er alvorlig.Makthierarkiet som menn råder blir også nevnt, noe jeg selv som minoritetskvinner absolutt kjenner til og jeg støtter påstanden om at dette eksisterer fullt ut og at et slikt vedtak gir legitimitet til slike hierarkier gjennom et folkevalgt organ i Norge.

Videre ser vi etter Senterpartiets landsmøte at de gikk inn for at det i første rekke skal innføres et nasjonalt regelverk som forbyr bruken av ansiktsdekkende plagg i grunnskoler, videregående skoler og høyere utdanning. En de viktigste årsakene til vedtaket om nikab-forbud fra Sp-landsmøtet er at plagg som dekker ansiktet hindrer kommunikasjon og relasjon mellom mennesker i skoler og utdanningsinstitusjoner

Det store spørsmålet mitt er, hva er det disse folkevalgte i Horten hviler sin argumentasjonsrekke på som slår ut prinsipper som likestilling, frihet, like muligheter og motarbeidelses av makthierarkier og sosial kontroll?

Uansett så er det ikke for sent, dette skal behandles i kommunestyret om en uke og jeg håper disse politikerne tar til seg disse innspillene og gjør om vedtaket sitt.

Alt annet ville vært et hån mot disse kvinnene og alle andre kvinner som lever under kontroll og press på lands- og verdensbasis.

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Sylvi Listhaug dette er banebrytende!

Got U
Licensed from: winterling / yayimages.com

Nå har statsråd Sylvi Listhaug nok en gang bevist at hun mener alvor når det gjelder kvinners rettigheter i Norge. Det er banebrytende at Norge er det landet som ønsker å kriminalisere avvergingsplikten i forhold til tvangsekteskap.

Tvangsekteskap er ingen spøk. Det er et av de verste overgrepene et menneske kan bli utsatt for. Barn helt ned i 13-årsalderen er blitt tvangsgiftet i Norge de siste årene. Vi har alle vært informert om at tvangsekteskap foregår i Norge uten at vi har kunnet gjort så mye med det annet enn å riste på hode, skrive innlegg og ta debattene. Dette har resultert i et opplysningsarbeid som har vært viktig, men ikke nok for å håndtere problemet.  
Dette har lenge vært ulovlig i Norge uten at rettslig forfølgelse har vært en naturlig følge av denne handlingen især når det har foregått og handlet om utenomrettslige og religiøse godkjennelser av ekteskapet. Flere tiltak må iverksettes og nok en gang tar statsråden kvinners rettighet på alvor.

Utenriksstasjonene blant annet i Pakistan, Tyrkia og Irak meldte i perioden 2008-2013 at 62 barn og unge tok kontakt med dem etter gjennomførte tvangsekteskap og 150 mennesker fryktet tvangsekteskap. I skolene i Norge ble rådgivere kontaktet av 63 elever som var tvangsgiftet og 421 som fryktet tvangsekteskap totalt. Dette innbar alle etnisiteter og bakgrunn. I tillegg til disse kommer all mørketallene som vi ikke har noen oversikt over. Dette er alt for høye tall som vi ikke kan akseptere i et samfunn som er tuftet på likestilling- menneskerettighet og likeverd.

Tvangsekteskap er ikke en enkel hendelse men et nøye planlagt ritual som foregår over lengre tid. Tiltakene som iverksettes må ramme hele forløpet også tiden etter tvangsekteskapet blir avverget. Dette forbudet rammer først og fremst startfasen og kan være med på å hindre at selve tvangsekteskapet blir gjennomført. Kriminaliseringen kan være med på å sende et kraftig signal om at det ikke lengre aksepteres at man bare lukker øynene, eller ser en annen vei når menneskerettighetene til disse individene blir brutt. Det er veldig bra og viktig.

Woman walking alone
Licensed from: elwynn / yayimages.com

Men samtidig så vet vi at disse partene som bryter med ett slikt ritual, enten før inngåelsen eller etter inngåelsen, blir utstøtt av familien, nettverket, venner og deres kjente miljøer. De blir overlatt til seg selv og må bygge sine liv på egen hånd, ikke bare uten noen form for støtte, men ofte med dårlige forutsetninger og til tider med motarbeidelse fra det samme nettverket som en gang var det støttende og trygge elementet i livene deres. De har ingen tilhørighet eller "safe-soner", som de kan føle seg trygge hos og livene deres blir i løpet av kort tid snudd helt op ned. Det er derfor viktig at vi ikke bare iverksetter tiltak som avverger slike ekteskap og straffer de som er medvirkende, men parallelt må vi iverksette tiltak som hjelper disse menneskene tilbake i samfunnet, slik at de kan klare seg selv og får trygge omgivelser å leve i.

Jeg håper statsråden følger opp denne delen av dette forløpet med like stor tyngde som hun nå gjør med en kriminalisering av avvergingsplikten og stiller krav til oppfølging av disse individene etter at prosessen er blitt avverget. Disse menneskene står helt alene, og det er i den situasjonen de trenger mest hjelp for å komme seg på bena igjen.

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Budskapet er klart, Ingen kan kontrollere, temme, eller tie oss! Vi er fri!

Lion tamer
Licensed from: Tawng / yayimages.com

I kvinnebevegelsens historie har det rådet et visst monopol på kvinnekampen og deres kampstrategier for å oppnå best mulig resultater. I denne kampen har minoritetskvinnene falt helt av lasset, og de undertrykte stemmene var dessverre ikke de som ropte høyest.

Det betyr ikke at disse kvinnene ikke lenger kjemper en viktig kamp, men at undertrykkelsen, sosiale kontrollen og æreskulturen eksisterer fortsatt på det sterkeste og utfordringene blir dermed verken lettere eller noe mindre.

I den internasjonale debatten om forholdet mellom et flerkulturelt samfunn og feminisme finnes det et skille mellom for stor vekt på kulturelle forklaringer når det gjelder minoritetskvinnenes situasjon  og de som mener det tillegges for lite vekt.

Statsviteren Susan M. Okin har vektlagt hvilke hindringer religion er for kvinners individuelle rettigheter mens Berit Thorbjørnsrud problematiserer det motsatte, hvor fokuset er at kultur og religion blir gjort til et for viktig tema i diskusjonen om minoriteter. Thorbjørnsrud fortsetter videre å kritiserer hvordan minoritetskvinner ofte blir fremstilt i mediebildet som «offer» og sjeldent fremstilles som handlende aktører i eget liv.

Teksten fortsetter under bilde

Silenced
Licensed from: PhotoWorks / yayimages.com

Forklaringen på hvorfor disse kvinnene er blitt glemt, hvor skylden skal plasseres eller hva årsaken er til at vi opplever en slik forskjellsbehandling i et moderne, flerkulturelt og sekulært samfunn er ikke relevant for om man 8.mars eller for øvrig alle andre dager skal stå opp for disse kvinnenes rettigheter og frihet. Om du er religiøs, ateist, humanist, mann, kvinne, etnisk norsk, homofil eller ikke, så er dette en felles kamp for alle, som ikke går på bekostning av noen andre grupper.

I den senere tid har vi møtt mange skamløse kvinner som har tatt til motmæle og satt i gang en bevegelse som har vært sterkt etterlengtet. De tar eksplisitt tak i utfordringer minoritetskvinner støter på i hverdagen knyttet blant annet opp mot religion, skam kultur og sosial kontroll.

En bevegelse vi ikke kan akseptere bli stoppet av nettopp de som utfører denne type kontroll. Dette være kontroll som foregår innenfor husets fire vegger eller i det offentlige rom med hatytringer, skjellsord og latterliggjøring av minoritetskvinner som deltar på sosiale sammenkomster, dans eller andre hverdagslige aktiviteter.

Nå tar vi ansvar som egne aktører i egne liv, slår oss sammen, organisasjoner, privatpersoner, kjente stemmer og fjes, de litt mindre kjente og de helt ukjente, under en og samme paraply stiller vi opp med en allerede eksisterende kvinnefront og tar kampen.

Budskapet er klart, Ingen kan kontrollere, temme, eller tie oss! Vi er fri!

LIM er derfor veldig stolt av å få lov til å være med i en samlet kampanje under paraplyen SeFF-Sekulær Feministisk Front, som har som mål å holde hjulene i gang i denne bevegelsen disse pionerne startet.

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Størst av alt er kjærligheten, eller?

En gang var spørsmålet om det å nekte likekjønnede par å gifte seg i kirken diskriminering eller lovlig forskjellsbehandling i forhold til menneskerettighetene.

Menneskerettighetsdomstolen fastslo i 1999 og 2003 at homodiskriminering er akkurat like alvorlig som rasisme eller kjønnsdiskriminering og
en stat må ha «spesielt overbevisende og tungtveiende grunner» for enhver forskjellsbehandling mellom homofile og heterofile.

Heldigvis er dette blitt historie og spørsmålet trenger ikke lenger å besvares her i Norge. Samtidig klarer jeg ikke helt å legge fra meg dette, å hyle i vill jubel på vegne av de det gjelder. Jeg undrer meg over etterdønningene som nå kommer, over prester som sier opp, melder seg ut og protesterer med argumenter som at «denne nye læren er i strid med bibelsynet og en 2000-årig lang tradisjon som kirken har hatt»

Innlegget fortsetter under bilde

Gay Marriage
Licensed from: FtLaudGirl / yayimages.com

Lutheranere har historisk sett hatt høyst ulike bibelsyn. Så det har aldri vært snakk om ett monopol på bibelsynet. Det avgjørende har allikevel vært at de må stå sammen om det evangelium som Bibelen bevitner, ikke om det er enighet i synet på Bibelen, eller tolkningen av alt som Bibelen omhandler.

Bispemøtet sa i sin uttalelse fra oktober 2013 enstemmig at uenighet i saken om homofili og homofilt ekteskap ikke behøver være kirkesplittende (BM 16/13). I et nesten enstemmig vedtak året etter sluttet Kirkemøtet seg til en slik forståelse (KM 14/14).

Spørsmålet blir da hvilken status uenighet om homofilt samliv og ekteskap har for forståelsen av evangeliet. Betyr uenighet i disse spørsmålene at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet? Til det svarer Bispemøtet et klart nei, biskopene mener at ei heller er uenigheten «av en slik karakter at den rokker ved deres felles forståelse av evangeliet».

Et argument som går igjen er at homofili og homofilt ekteskap er en synd i henhold til bibelen, men her må jeg minne om at kirken har levd med kompromisser før, helt fra nytestamentlig tid. I den første kristne menighet gikk debatten om det var synd å spise kjøtt som var ofret til avgudene.

I vår tid er kristne uenige om forståelsen av det femte bud når det gjelder spørsmålet om det er rett å gjøre militærtjeneste. I forståelsen av det sjette bud har synet på onani forandret seg, og det har skjedd en klar forskyvning i synet på skilsmisse og gjengifte. Ingen har meg bekjent verken sagt opp stillinger eller gjort store protester ut av dette, ei heller er dette blitt sett på kirkesplittende.

Så hva er det som gjør at denne spesifikke saken vekker så mye engasjement blant de som er budbærere av nestekjærlighet, tilgivelse og flagger med at kirken er for alle?

Tradisjoner blir nevnt som årsak for oppsigelse og ja, ekteskap har en lang tradisjon i kristendommen og ellers i historien. Ekteskapet slik det defineres i norsk lov i dag, er derimot av nyere dato. Ekteskapet innebar for eksempel lenge en formell underordning av kvinnen, der mannen blant annet hadde juridisk råderett både over hennes formue og hennes kropp.
 
Historien om ekteskapet, er også en historie om svært mange forskjellige forbud. Det har ofte vært forbudt å gifte seg på tvers av religion eller etnisitet. Først i 1967 opphevet den amerikanske høyesterettsdomstolen de siste forbudene mot å gifte seg med noen av en annen hudfarge.

I det kristne Europa var det lenge forbudt å gifte seg med fjerne slektninger - noen ganger til og med med syvmenninger. I mange samfunn, også vestlige, har det vært forbud mot slaver å gifte seg.
 
Dagens forbud mot likekjønnede ekteskap kan på denne måten sees i sammenheng med mange forskjellige begrensinger på retten til å gifte seg.

Å bruke historien som grunnlag for å opprettholde akkurat dagens ekteskapspraksis, vil følgelig være problematisk da historien og tradisjonene som har fulgt historien, har vært dynamiske. Det er derimot en mulighet for å vise til historisk rettspraksis i forhold til hvordan domstolene har åpnet muligheten for flere former av ekteskap.

Da høyesterett i Massachusetts opphevet forbudet mot likekjønnede ekteskap, trakk den parallellen nettopp til den tidligere opphevelsen av forbud mot ekteskap mellom svarte og hvite.

Med det sagt, så er jeg glad disse prestene ser sin begrensning og sier opp stillingene sine. Forhåpentligvis fører dette til at nye, utradisjonelle prester slipper til som jobber for en kirke som er ment for alle

Æsæl Manouchehri
Nestleder LIM

Overvåket av svigermor

Jeg leste her om dagen en artikkel om at tolker i rettsvesenet truer rettsikkerheten da 60 prosent av tolkene som foretok en språktest var ukvalifiserte.

I henhold til samme artikkel opprettet Oslo Universitetssykehus egen tolkesentral, og i dag er godt kvalifiserte frilanstolker tilknyttet sykehuset. Dette gjorde sykehuset på bakgrunn av at ni av ti tolker i 2011 var ukvalifiserte. Videre vet vi også at på fastlegekontorene brukes det tolker når det trengs, og på forhåndsbestilte timer og kontroller blir som regel tolker bestilt for å ivareta pasients sikkerhet og trygghet.

Men etter en del samtaler med forskjellige leger fra forskjellige legekontorer påpekte de noe som bekymret meg på vegne av disse pasientene, især de kvinnelige pasientene. Dette handlet om akutt timer. I slike situasjoner så var det ikke alltid slik at de rakk å få inn en tolk i tide. Det ble også påpekt av noen av legene at de opplevde at pasientene tok med egne tolker som besto av familiemedlemmer.

Innlegget fortsetter under bilde

Senior muslim woman with black hijab
Licensed from: Mirage3 / yayimages.com

Ved første øyekast høres dette uskyldig og greit ut, helt til jeg kom i prat med en av pasientene på et legekontor. Jeg hadde selv time der og satt og ventet på venterommet. Hun kom inn døren med en liten jente som diltet etter. Hun satt seg ned ved min side, og på forståelig men dårlig norsk spurte hun om jeg var her alene? Selvsagt svarte jeg, med det første tenkte jeg at det var et rart spørsmål, dette skjønte sikkert denne dama på ansiktsuttrykket mitt og hun begynte å forklare hvorfor hun spurte. Denne gangen var hun der på grunn av datteren. Hun hadde fått øyebetennelse, men hvis legetimen hadde omhandlet henne måtte hun med ordre hjemmefra ha med «tolk». Denne tolken måtte gjerne bestå av mannen hennes, svigerinna eller svigermor.

Hun fortsatte videre at hun hadde fire barn og ønsket å begynne på prevensjon, men dette ønsket var hun alene om da deres fire barn var jenter og mannen ønsket seg en gutt. Hun hadde enda ikke kunnet ta opp dette med sin fastlege, for hver gang hun hadde time hos legen hadde det blitt en rutine at ett av medlemmene fra hans familie fulgte henne som «tolk».  I dag hadde det ikke blitt bestilt tolk da hun hadde fått en hastetime på grunn av datteren.

Jeg prøvde meg litt frem og sa, du snakker jo forståelig norsk så kan du ikke spør legen i dag om muligheter for prevensjon, med et smil så svarte hun at det var det som var planen. Mitt navn ble ropt opp og samtalen ble avsluttet. Når jeg kom ut fra legen var hun enten dratt eller gått inn til legen. Men tankene mine fortsatte, og spørsmål om rutiner hos leger og hvor stort problem dette egentlig er, dukket opp?

Prevensjon er jo en liten sak når man ser på det store bilde. Tenk hvis denne kvinnen blir utsatt for vold og andre krenkende hendelser. Hvordan skal hun få nådd ut til sin lege hvis hun alltid har med mannen, svigermor eller svigerinnen?

Hvert år blir ca. 20 000 kvinner i Norge utsatt for vold og andre alvorlige krenkelser fra samboer eller ektefelle. Mørketallene for vold i nære relasjoner er trolig store. Hvordan skal vi klare å avdekke slike hendelser når kvinnen ikke har mulighet til å foreta en fortrolig samtale med sin fastlege uten at hun blir kontrollert og overvåket? Her må det en endring til i vedtektene slik at ?egne tolker? ikke kan brukes og rutinene hos legene må skjerpes, dersom dette er et eksisterende problem. Vi kan ikke overlate oppdagelsen av slike hendelser til tilfeldigheter.

Æsæl Manouchehri

Styremedlem LIM

For mange kvinner er hver dag Black Friday!

I dag bryter helvete løs, kvinner fra alle kulturer og sosiale lag løper for livet. Søvnløse netter, angst for om man kommer til å overleve nettopp denne fredagen, kanskje med barna under den ene armen og lommeboka under den andre, blir klærne revet, håret dradd og friheten blir satt på prøve. Nei jeg snakker ikke om de ville tilstandene Black Friday skaper, men den ville hverdagen og omstendighetene kvinner over hele verden lever under.

Ifølge en studie utført av Verdensbanken er vold mot kvinner så omfattende at det utgjør en global helsetrussel på linje med HIV/AIDS og kreft. Doktorgradsarbeidet til Kjersti Alsaker ved Universitetet i Bergen viser også at kvinner ved norske krisesenter har betydelig dårligere helse og livskvalitet enn for eksempel soldater som har vært i krig.

Men allikevel er fokuset i dag 25.november på den internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner, shopping, tilbud og krigstilstander i handlegatene.

Innlegget fortsetter under bilde

Composite image of sad pretty brunette holding her head
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Målet med denne dagen er at søkelyset skal rettes mot vold mot kvinner som globalt problem, og som finner sted i alle samfunn og kulturer. Volden kjenner ingen grenser og utøves på tvers av alder, rase, kultur, geografi eller levekår. Den finner sted i hjemmet, på gater, på skoler, på arbeidsplassen, på åkrer, i flyktningeleirer, i konflikter og krisesituasjoner. Vold mot kvinner er brudd på menneskerettigheter og er aldri noen privatsak, men et samfunnsproblem som rammer millioner av kvinner og setter utvikling av alle samfunn tilbake. 

Kvinnene får livene sine ødelagt, det fører til at familier ødelegges og barna ofte blir vitner til eller selv ofre for voldelige handlinger. Kjønnsbasert vold går også utover produktiviteten i samfunnet, reduserer menneskelige ressurser og undergraver økonomisk vekst. Ikke minst slår FN fast at denne volden utfordrer likestillingen mellom menn og kvinner.

Selv om mange syntes det er gøy og nyttig med gode tilbud, som for øvrig kanskje ikke er så gode allikevel, når man ser at mange butikker skrur opp prisene på varene ukene før slike handelsdager, for deretter å sette de ned til den prisen de egentlig tar for varen, klarer vi å bli lurt hver gang. Selv om dette er irriterende og vi føler oss lurt i ettertid, så er ikke dette et ukjent fenomen fra butikkenes side, ei heller er dette et internasjonalt problem. Men det er vold mot kvinner.

Fredag 25.november er en dag jeg velger å fokusere på disse kvinnene og på hvor lang vei vi har å gå når det gjelder likestilling. Mitt tilbakeblikk skal ikke handle om høy puls, rask gange i handlegatene, tom lommebok og unødvendige kjøp, men kvinners posisjon og frihet.

 

Æsæl Manouchehri
Styremedlem LIM

 

hits