Overvåket av svigermor

Jeg leste her om dagen en artikkel om at tolker i rettsvesenet truer rettsikkerheten da 60 prosent av tolkene som foretok en språktest var ukvalifiserte.

I henhold til samme artikkel opprettet Oslo Universitetssykehus egen tolkesentral, og i dag er godt kvalifiserte frilanstolker tilknyttet sykehuset. Dette gjorde sykehuset på bakgrunn av at ni av ti tolker i 2011 var ukvalifiserte. Videre vet vi også at på fastlegekontorene brukes det tolker når det trengs, og på forhåndsbestilte timer og kontroller blir som regel tolker bestilt for å ivareta pasients sikkerhet og trygghet.

Men etter en del samtaler med forskjellige leger fra forskjellige legekontorer påpekte de noe som bekymret meg på vegne av disse pasientene, især de kvinnelige pasientene. Dette handlet om akutt timer. I slike situasjoner så var det ikke alltid slik at de rakk å få inn en tolk i tide. Det ble også påpekt av noen av legene at de opplevde at pasientene tok med egne tolker som besto av familiemedlemmer.

Innlegget fortsetter under bilde

Senior muslim woman with black hijab
Licensed from: Mirage3 / yayimages.com

Ved første øyekast høres dette uskyldig og greit ut, helt til jeg kom i prat med en av pasientene på et legekontor. Jeg hadde selv time der og satt og ventet på venterommet. Hun kom inn døren med en liten jente som diltet etter. Hun satt seg ned ved min side, og på forståelig men dårlig norsk spurte hun om jeg var her alene? Selvsagt svarte jeg, med det første tenkte jeg at det var et rart spørsmål, dette skjønte sikkert denne dama på ansiktsuttrykket mitt og hun begynte å forklare hvorfor hun spurte. Denne gangen var hun der på grunn av datteren. Hun hadde fått øyebetennelse, men hvis legetimen hadde omhandlet henne måtte hun med ordre hjemmefra ha med «tolk». Denne tolken måtte gjerne bestå av mannen hennes, svigerinna eller svigermor.

Hun fortsatte videre at hun hadde fire barn og ønsket å begynne på prevensjon, men dette ønsket var hun alene om da deres fire barn var jenter og mannen ønsket seg en gutt. Hun hadde enda ikke kunnet ta opp dette med sin fastlege, for hver gang hun hadde time hos legen hadde det blitt en rutine at ett av medlemmene fra hans familie fulgte henne som «tolk».  I dag hadde det ikke blitt bestilt tolk da hun hadde fått en hastetime på grunn av datteren.

Jeg prøvde meg litt frem og sa, du snakker jo forståelig norsk så kan du ikke spør legen i dag om muligheter for prevensjon, med et smil så svarte hun at det var det som var planen. Mitt navn ble ropt opp og samtalen ble avsluttet. Når jeg kom ut fra legen var hun enten dratt eller gått inn til legen. Men tankene mine fortsatte, og spørsmål om rutiner hos leger og hvor stort problem dette egentlig er, dukket opp?

Prevensjon er jo en liten sak når man ser på det store bilde. Tenk hvis denne kvinnen blir utsatt for vold og andre krenkende hendelser. Hvordan skal hun få nådd ut til sin lege hvis hun alltid har med mannen, svigermor eller svigerinnen?

Hvert år blir ca. 20 000 kvinner i Norge utsatt for vold og andre alvorlige krenkelser fra samboer eller ektefelle. Mørketallene for vold i nære relasjoner er trolig store. Hvordan skal vi klare å avdekke slike hendelser når kvinnen ikke har mulighet til å foreta en fortrolig samtale med sin fastlege uten at hun blir kontrollert og overvåket? Her må det en endring til i vedtektene slik at ?egne tolker? ikke kan brukes og rutinene hos legene må skjerpes, dersom dette er et eksisterende problem. Vi kan ikke overlate oppdagelsen av slike hendelser til tilfeldigheter.

Æsæl Manouchehri

Styremedlem LIM

For mange kvinner er hver dag Black Friday!

I dag bryter helvete løs, kvinner fra alle kulturer og sosiale lag løper for livet. Søvnløse netter, angst for om man kommer til å overleve nettopp denne fredagen, kanskje med barna under den ene armen og lommeboka under den andre, blir klærne revet, håret dradd og friheten blir satt på prøve. Nei jeg snakker ikke om de ville tilstandene Black Friday skaper, men den ville hverdagen og omstendighetene kvinner over hele verden lever under.

Ifølge en studie utført av Verdensbanken er vold mot kvinner så omfattende at det utgjør en global helsetrussel på linje med HIV/AIDS og kreft. Doktorgradsarbeidet til Kjersti Alsaker ved Universitetet i Bergen viser også at kvinner ved norske krisesenter har betydelig dårligere helse og livskvalitet enn for eksempel soldater som har vært i krig.

Men allikevel er fokuset i dag 25.november på den internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner, shopping, tilbud og krigstilstander i handlegatene.

Innlegget fortsetter under bilde

Composite image of sad pretty brunette holding her head
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Målet med denne dagen er at søkelyset skal rettes mot vold mot kvinner som globalt problem, og som finner sted i alle samfunn og kulturer. Volden kjenner ingen grenser og utøves på tvers av alder, rase, kultur, geografi eller levekår. Den finner sted i hjemmet, på gater, på skoler, på arbeidsplassen, på åkrer, i flyktningeleirer, i konflikter og krisesituasjoner. Vold mot kvinner er brudd på menneskerettigheter og er aldri noen privatsak, men et samfunnsproblem som rammer millioner av kvinner og setter utvikling av alle samfunn tilbake. 

Kvinnene får livene sine ødelagt, det fører til at familier ødelegges og barna ofte blir vitner til eller selv ofre for voldelige handlinger. Kjønnsbasert vold går også utover produktiviteten i samfunnet, reduserer menneskelige ressurser og undergraver økonomisk vekst. Ikke minst slår FN fast at denne volden utfordrer likestillingen mellom menn og kvinner.

Selv om mange syntes det er gøy og nyttig med gode tilbud, som for øvrig kanskje ikke er så gode allikevel, når man ser at mange butikker skrur opp prisene på varene ukene før slike handelsdager, for deretter å sette de ned til den prisen de egentlig tar for varen, klarer vi å bli lurt hver gang. Selv om dette er irriterende og vi føler oss lurt i ettertid, så er ikke dette et ukjent fenomen fra butikkenes side, ei heller er dette et internasjonalt problem. Men det er vold mot kvinner.

Fredag 25.november er en dag jeg velger å fokusere på disse kvinnene og på hvor lang vei vi har å gå når det gjelder likestilling. Mitt tilbakeblikk skal ikke handle om høy puls, rask gange i handlegatene, tom lommebok og unødvendige kjøp, men kvinners posisjon og frihet.

 

Æsæl Manouchehri
Styremedlem LIM

 

Religion rekrutterer bedre enn politikk- samfunn på feil kurs

I henhold til SSB har siden 2005 antallet medlemmer i tros- og livssynssamfunn omfattet av statstilskudd økt med drøyt 100 000 medlemmer, som utgjør en vekst på nær 27 prosent i disse syv årene. Veksten i medlemmer var litt høyere fra 2010 til 2011 enn den var året før.

Per 1. januar 2011 var 22 prosent av alle medlemmer i tros- og livssynssamfunn - eller 106 700 personer - medlemmer i islamske trossamfunn.

Oslo er fylket der flest står i et tros- eller livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Blant dem som bor i Oslo, har de islamske samfunnene nærmere 48 000 medlemmer. Kristne trossamfunn har om lag 44 100 medlemmer. Oslo hadde den største veksten i antallet medlemmer fra 1. januar 2010, med 8 900, eller 8,2 prosent.

Innlegget fortsetter under bilde

Lion of the norwegian parlament
Licensed from: Maeroe / yayimages.com

Motsatte tendenser ser vi i de ulike politiske organisasjonene. Her er en tendens til at færre er medlemmer og aktive. Politisk deltakelse innebærer en rekke ting som blant annet medlemskap i politiske partier, deltakelse på politiske møter, kontakt med politikere, underskrivning av opprop og deltakelse i demonstrasjoner. Men den mest utbredte måten å måle aktiviteten på er likevel valgdeltakelse.

I 2011 ble det mye snakk om valgdeltakelse i Norge. Det er det representative demokratiet som utgjør kjernen i det norske folkestyret og sekulære stat. Og det er her befolkningen, spesielt ungdom bør gjør en innsats hvis de ønsker endringer i samfunnet.

På samme måte som valgdeltakelsen er også andelen med medlemskap i politiske organisasjoner på vei ned. Data fra levekårsundersøkelsene de siste tiårene viser en nedadgående trend både for medlemskap og aktivitet i politiske organisasjoner de siste 25 årene. Tall fra 2007 viser at bare 8 prosent av den voksne befolkningen er medlemmer i partier, 3 prosent regner seg som aktive, og aktiviteten er omtrent likt fordelt blant begge kjønn.

Andelen av befolkningen som er medlemmer og aktive i politiske partier, er om lag halvert, sammenlignet med nivået fra begynnelsen av 1990-tallet (Barstad og Hellevik 2004).

Innlegget fortsetter under bilde

Smiling little school kids in school corridor
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Religion er ikke bare bra eller bare dårlig, ut fra forskningsbildet i dag. Det er både-og. Noen ganger har det positive konsekvenser at folk har religiøse forestillinger, mens det har negative konsekvenser i andre tilfeller.

Men på ett område er forskningen relativt klar: Man trenger ikke religion for å ha det bra. Det er ikke nødvendig med religion for at samfunnet skal fungere. Det er heller ikke lenger slik at det er nødvendig med religion for at folk skal oppføre seg bra overfor andre.

Misforstå meg rett, det går an å ha to tanker i hodet på én gang. Det går an å være for en sekulær styring av staten og protestere mot for eksempel religiøs omskjæring i norske sykehus og diskriminering av homofile, samtidig som man mener folk har rett til å tro på det de vil. Religionsfriheten er sentral, og privat må folk få lov til å tro på akkurat hva de vil. Men det er når den tar over den samfunnsmessige arena det byr på problemer.

Etter mitt syn er dette en bekreftelse på at den sekulære stat nok en gang er truet av religion og at religion på generelt grunnlag har fått for stor arena i samfunnet på bekostning av deltakelse i andre produktive politiske arenaer.

Allerede tidlig i undervisningsløpet burde det innføres fag som setter mer fokus på Norge som en sekulær stat og at det er gjennom politisk aktivitet man oppnår endringer i samfunnet. Mer kunnskap om de forskjellige partiene og deres ståsted er med på å øke engasjementet blant unge som igjen kan videre føre til større valgdeltakelse.

Dette vil nok støte noen. Det vil provosere folks «religiøse følelser». Men det er den eneste måten man på sikt kan oppnå det frie, rettferdige samfunnet vi kjemper for, et samfunn der mennesket, ikke gud, er den store skaperkraften. Ei heller kan vi se bort ifra fakta og tall som vises i statistikken.

Æsæl Manouchehri
Styremedlem LIM

La Norge forbli norsk

Når stemmer i samfunnet blir forvekslet med svartmaling og propaganda må man ta til motmæle. Når man kun ser problemene med at noen barn angivelig må forklare sin tro, men fortrenger det faktumet at troen i seg selv skaper større utfordringer for barna og deres oppvekst, må man ta til motmæle.
 
Jeg tilhører den generasjon som vokste opp i Norge med å ikke måtte forholde meg til en religion eller spørsmål rundt det i det hele tatt. En generasjon hvor barn var barn og religion var en privat affære. En privat sak som ikke ble flagget gjennom min eksistens som barn på verken skole eller andre fritids- og sportslige arenaer.
 
Innlegget fortsetter under bildet.

Children saying their prayers in park
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I bloggen til Nazim Rizvi fra Drammen fremstiller hun nordmenn, eksil iranere og ikke minst Hege Storhaug som motpoler til det samfunnet hun drømmer om. Et samfunn der nordmenn angivelig drømmer å se muslimer spise svin, hvor majoriteten må tilpasse seg minoriteten og religionsfrihet som for øvrig innebærer frihet til å tro på hva mann vil, blir erstattet med fri religionspraksis.
 
Jeg har bodd i Norge i over 30år uten å oppleve en eneste nordmann som drømmer om at muslimer skal spise svin, men jeg har derimot møtt mange nordmenn som drømmer om et trygt og fredelig Norge. Hvor minoriteter tilpasser seg majoriteten og ikke omvendt. Denne drømmen må jeg ærlig innrømme at jeg deler med dem.
 
Bloggeren sår tvil om arbeidet som er blitt utført i forbindelse med rapporten Utrop la frem i forhold til Moskeene i Oslo og begrunner dette med forskerens bakgrunn fra Iran. Hun påstår at rapporten er gjennomsyret og farget av hans personlige opplevelser fra hjemlandet. Jeg er stygt redd for, til bloggernes fortvilelse, at utfallet av rapporten ikke hadde blitt annerledes hvis forskeren hadde vært etnisk norsk eller religionsforsker da faktiske forhold i moskeene er blitt lagt til grunne for resultatet og konklusjonen i rapporten.
 
Bloggeren har videre et behov for å plasser skylden for at Norge ikke er slik hun drømmer om, nemlig en religiøs stat. Det er helt riktig observert, vi bor i Norge og ikke i Iran, da ser jeg ikke behovet hennes for å skape iranske tilstander i Norge.
 
Norge er per definisjon en sekulær stat som er nøytral i forhold til religion. En stat må nødvendigvis være sekulær for å være fullt ut demokratisk, selv om sekularisme i seg selv ikke er tilstrekkelig for et demokrati. Det er denne nøytraliteten jeg som eksil iraner jobber for, ett fullverdig demokratisk samfunn og stat der religion om det skulle være islam, jødedommen eller hinduismen skal ha begrenset med plass og rom.
 
Personlig mener jeg det er alles plikt, ikke bare eksil iranere, å bidra til at det landet de bor i ikke svekker sitt demokratiske styresett på bakgrunn av religiøse krav. Noen gjør dette arbeidet gjennom opplysning mens andre som henne motarbeider dette gjennom svartmaling og brunbeising. Jeg har valgt min metode og bloggeren har valgt sin.
 
Jeg skulle ønske stemmer som henne, som påstår at de har innsikt i de faktiske "ikke kritikkverdige" forholdene i moskeen heller hadde brukt tiden sin på å dokumentere og legge dette frem for nordmenn, eksil iranere og Hege Storhaug slik at vi kunne moderer vår "kritikk". Inntil da så tror jeg ikke hun og disse moskeene skal vente på en Nobels fredspris i 2017.

Vi utnytter nordmenns tolerante holdning og kultur!

Det som slår meg når jeg ser på kravene som kommer fra minoritetene i landet vårt i nyere tid kontra de som kom for noen tiår tilbake er endringen i retorikken og holdningene deres. Om det skulle være krav om å gå med hijab på jobb, eller nekting av å utfører arbeidsoppgaver på bakgrunn av tro og personlige oppfatninger blir jeg slått av mangelen på takknemlighet og ydmykhet disse menneskene viser.

Historiene har tatt en skarp vending og fokuset er etter mitt syn gått fra, hva kan jeg bidra med som ny i dette landet, til hva har dette landet å tilby meg. Da vi kom til Norge på begynnelsen av 80-tallet var det ikke lettere å få jobb med ett ikke europeisk navn eller utseende enn det er i dag. Allikevel løp mine foreldre og mange av de andre innvandreren vi kjente, mellom flere jobber for å få hverdagen til å gå rundt.

De fleste var tilsynelatende fornøyde over å ha et tak over hode, en jobb å gå til og ellers en seng å sove i på kvelden. Alternativet i vårt tilfelle var så mye verre, ja faktisk livsfarlig. Et hjemland vi aldri kunne returnere til da tortur og henrettelse var i vente. Det var aldri snakk om våre rettigheter og hva vi har krav på som nye borgere i dette landet. Vår tro eller livstil fra Iran var aldri et emne for hvordan vi skulle leve i Norge. Vi var tatt inn i dette landet på landets premisser og måtte tilpasse oss deretter.

For oss handlet det om å få det Iran ikke kunne tilby oss lengre, et fritt land, ytringsfrihet og et sted å sove der man kunne legge seg uten å frykte for livet.
Dette aksepterte mine foreldre raskt, og denne takknemligheten og ydmykheten ble videreført til oss barna. Norge var vårt nye hjemland.
Dette var for oss en av nøklene til en vellykket integrering. Vi slo oss til ro med at det er her vi skal bli gamle og sammen med resten av Norges befolkning skulle vi som dem også være med å bidra til dette samfunnet.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Norwegian passport
Licensed from: Brage / yayimages.com

Hvor har taknemligheten og ydmykheten blitt av?

Det eierforholdet jeg fikk til Norge gjennom min oppvekst, påvirket min identitet som person. Jeg kommer fra Iran, men er Norsk av oppvekst. Verdiene mine er det beste fra to forskjellige kulturer og jeg nyter denne «splittete» identiteten. Det som var felles for begge disse kulturene, var læren om takknemlighet og ydmykhet. Noe som er en mangelvare i dagens diskusjon rundt innvandring og integrering.

De fleste innvandrere som kommer til Norge har også disse to egenskapene i sekken sin fra før, men noen av dem ser ut til å ha mistet eller byttet denne ydmykheten og takknemligheten mot krav, en eller annen plass på ferden mot Norge.

I dag er mye av fokuset på alt en ikke får, alt som blir gjort feil og ikke minst skyldplassering. En skyldplassering hos regjeringen, den etnisk norske naboen som ikke inviterer deg på kaffe eller arbeidsgivere som har regler for hvordan man skal kle seg på arbeidsplassen, fører ikke til at man bli mer vellykket i denne personlige integrerings prosessen. Heller tvert imot kan det bli en hvilepute for den egeninnsatsen som må legges til grunne for å oppnå dette.

Disse røstene som taler høyt om krav og rettigheter her i Norge nå, har merkelig nok vært tause i egne land, sikkert i frykt for livet eller andre brutale straffer og mangel på ytringsfrihet. Det er da jeg ofte stiller meg selv spørsmålet, utnytter innvandrer Norge og nordmenns tolerante holdning og kultur for å fremme egne personlige holdninger i lovens navn? Mitt svar er dessverre ja. Det er ikke bare landets velferdsordninger som er et trekkplaster, men også muligheten til å utnytte den tolerante holdningen som den gjennomsnittlige borgeren har i landet. Hvis vi ikke moderer våre krav som innvandrer så tror jeg dessverre at denne tolerante holdningen kommer til å dø ut og bli erstattet med noe verre.

En sammenlikning på hva vi forlot i Iran og hva vi har fått i Norge har vært en enkel øvelse og pekepinn på om vi skal klage eller vise takknemlighet for meg. Dette er en god øvelse å gjøre for de som enda måtte være i tvil.

Når skal vi ansvarliggjør mødrene?

Kjønnsroller varierer betydelig på tvers av kulturer og landegrenser. Faktisk så er alle kjønnsroller kulturelt og historisk betinget, noe som betyr at de ikke kan analyseres utenfor sine kulturelle og historiske kontekster.

De fleste av oss har sett nok dyreprogrammer til å skjønne at naturen ikke gir noen standard modell for "riktige" kvinne og mannsroller. Denne påstanden kompliserer rolleplasseringen da det ikke finnes en standard vi kan følge på tvers av landegrensene og kulturene.

Hva det vil si å enten være en kvinne eller en mann er forskjellige i ulike samfunn, noe som tyder på at det er et sterkt sosialt eller kulturelt innslag i definisjonen. Men vår opplevelse av oss selv som kvinner stikker langt dypere enn en form for sosial hjernevasking fra samfunnet.

Dette reiser et spørsmål: hvorfor har det blitt slik at det sosiale eller kulturelle aspektet i samfunnet er blitt så dypt forankret at vi har glemt vår egen opplevelse av oss selv som kvinner?

Som Rosalind Gill har skrevet, "det sosialt konstruerte idealet kvinne er internalisert og gjort til vår egen, det er virkelig, virkelig, dypt vår egen, vi føler ikke lenger dette som eksterne pålegg, men som autentisk vårt"

Det er også åpenbart at i det moderne norske samfunnet har kjønnsrollene ikke forsvunnet helt. På mange måter har kjønnsrollene blitt mer og mer tydelige. Det er bare å ta en titt i butikken der produktserier som retter seg mot kvinner og menn er ulike, med en forventning om at kvinnene har egne smaker og tanker rundt livsstilen sin.

Jeg har etter flere runder prøvd å komme til bunns i hvorfor minoritetskvinner blir sett på som hjelpeløse jomfruer i nød, som angivelig trenger "beskyttelse" fra menn. Og hvorfor bestemmelsesretten er blitt overlatt til ektefeller, brødre, fedre og gjerne andre menn innad i miljøene. Er dette deres eget ønske, eller  det er noe som følger oppdragelsen.


Misforstått kvinnebeskyttelse og kjønnsrolle i Norge

Tradisjonelt har kvinner av minoritetsbakgrunn blitt sett på innad i de muslimske kulturene som spesielle og derfor blitt beskyttet. Kvinnene er blitt sett på som mannens ære, og er derfor blitt nøye bevoktet av sine menn. Kvinner er hedret og respektert som gode koner, mødre og rene mennesker. Vi har over lengre tid aksepert at det omtrent kun er dette vi mestrer og duger til.

Behandling av kvinner varierer imidlertid mellom geografisk område, etniske grupper og klasse. Kvinnene som er velstående, høyt utdannede, eller bor i storbyene har en tendens til å ha mer frihet enn kvinnene som bor i distriktene.

Norge som land kan legge mye til rette for at prinsipper som likeverd og likestilling blir kjent og opprettholdt i henhold til loven. Men det kulturelle oppgjøret må komme innad. Vi har en tendens til å kun skylde på mennene og deres behov for å overstyre kvinner. Stor del av skylden ligger der og kritikken er berettiget, men for å oppnå en endring holder det ikke bare å lære minoritetskvinner om hvilke rettigheter de har i Norge. Det holder heller ikke at vi nevner likestilling og likeverd når det i praksis ikke eksisterer blant dem. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Muslim greeting
Licensed from: szefei / yayimages.com

Nå må mødrene og kvinnene ta ansvar!

Vi må innse at mange av kvinnene innad i disse miljøene også er en del av denne ukulturen og problemet. Når mennene går på jobb og har forlatt hjemmearenaen, sitter kvinnene ofte igjen med mye påvirkningsmakt gjennom oppdragelse. Det er der arbeidet og oppgjøret må starte. Mødrene og kvinnene må fjerne begrensningene og skillet som i dag eksisterer blant gutte- og jente barna. Barna må få lik frihet til å kle seg som de vil, delta på aktiviteter og lik frihet til å ta egne valg for fremtiden. Mødrene må lære guttene om hvordan de skal behandler kvinner og at de er likestilte i Norge. Samtidig må jentene få den tryggheten til å bryte med kjønnsollen.

Vi må selvsagt samtidig våge å utfordre de menneskene som utfordrer likestillingen og likeverdet blant minoritetskvinnene, utfordre den ukulturen og holdningen som holder minoritetskvinnene tilbake og tar fra dem bestemmelsesretten. Men en av de største kampene må vi ta med de kvinnene som opplærer jentebarna sine til å følge den samme kjønnsrollemodellen de selv har blitt opplært til å følge.

hits