hits

Jeg kaller inn bøllene, de puslete gutta og de etterpåkloke veslevoksne barna inn på rektors kontor!

Retro Grunge Principal Office
Licensed from: mrdoomits / yayimages.com

Nå har jeg lenge fulgt og deltatt i debatten om minoritetsmangfoldet vi har i Norge og de utfordringene som følger med det. Først vil jeg begynne med å fremme både det Dronningen og statsministeren understreker, nemlig at dette mangfoldet er først og fremst en berikelse til vårt land og alle i Norge skal ha like rettigheter.

Med dette lagt til grunn burde resten gå av seg selv, men med alle nye situasjoner kan det oppstå utfordringer som vi må håndtere på best mulig måte. Nå er vi kommet dit hen. Vi har over flere ti år sett hvordan minoritetsmiljøer blir utsatt for sosialkontroll, tvang og æresrelaterte utfordringer. Vi opplevde nylig et forsøk på æresdrap, vi leser daglig om debattanter som tar til orde for deres og andre minoritetsungdoms rettigheter og kampen foregår daglig uavhengig av hvem som sitter i regjering.

Så skjer det som ikke skal skje og det jeg har fryktet aller mest, nemlig at disse minoritetenes kamp blir redusert til en partipolitisk dragkamp på bekostning av individets frihet og rettigheter. I stedet for å jobbe frem nye forslag som kan løse utfordringene er Aps nestleder Hadia Tajik mer opptatt av å kritisere. Det eneste hun oppnår er å fremheve seg selv, ikke saken.

Historien viser heldigvis at alle partier har vist vilje og gjort forsøk på å løse disse menneskenes utordringer gjennom tiltak og forslag. Men ingen har løst utfordringen 100%. Det vi også ser er at det må gjøres mer, kraftigere og raskere for at vi skal oppnå bedre resultater.

I følge henne selv har hun vært med i et parti som i flere tiår har jobbet med disse utfordringene, hvorav noen perioder i posisjon, og allikevel etter mitt syn har hun og hennes parti ikke gjort nok til at de kan ta kreditten for noen stor seier da disse menneskene fortsatt lever i en daglig kamp om å bli sett og hørt.

Wenche Fuglehaug har nettopp gitt ut boken «det store sviket» som omhandler norske jenter med innvandrerbakgrunn som må leve på skjult adresse. De forteller om vold og trusler fra sin egen familie og om hvordan det er å leve med redselen for sitt eget liv og hvordan samfunnet og myndighetene har sviktet. Hadde man stilt hvilken som helst av disse jentene spørsmålet om de opplever sin hverdag og situasjon som en seier, hadde svaret vært plent NEI. Dette bør være temperaturmåler nok for at man ikke skal påberope seg tittelen «en vinner» og ta på seg ansvaret for å peke ut bøllene og resten av skolegården som syndebukker.

Jo det store problemet ligger hos foreldrene, deres ukultur og miljøer. Uten å fokusere på foreldrene, som besitter så stor makt at de klarer å overtale ungdom vokst opp i Norge til å være med på denne typen tvang, kontroll og handlinger er slaget tapt. Vi må angripe hele problemet og ikke bare deler av det.

Som den strenge men pedagogiske rektoren jeg er, gir jeg Hadia en anmerkning og advarsel om at det å bølle med bøllene gjør deg ikke til en mindre bølle. Men ønsker du faktisk å løse problemet må du rette kanonene mot de som faktisk mobber offeret, nemlig foreldrene, miljøet, ukulturen og religionen.

 

Dana-Æsæl Manouchehri
Generalsekretær LIM.
Likestilling, Integrering og Mangfold

Dette mener partiene om innvandring og integrering

Oslo 20160413.
Venstres leder Trine Skei Grande og Abid Raja holder pressekonferanse i forbindelse med Venstres landsmøte i Tønsberg kommende helg.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Valgforskerne har funnet ut at hele 68 % av velgerne synes at det er vanskelig å se hva som skiller de ulike partiene, derfor i forbindelse med stortingsvalget 2017 har LIM (likestilling, integrering og mangfold) evaluert de ulike partienes innvandring og integreringspolitikk for å se om vi klarer å belyse forskjellene og likhetene mellom de største partiene.

Vi har gjennomgått partienes programmer, forslag og uttalelser og sett på hvilken politikk partiene har ført i praksis og hvilke uttalelser og forslag de har framsatt. Kriteriene for vurderingen bygger på LIM´s visjon og verdier. Vi har undersøkt i hvilken grad partienes innvandrings og integreringspolitikk ivaretar følgende

  • Brobygging og inkludering
  • Vektlegging av integrering i programmet
  • Tiltak for minoritetskvinner
  • Vektlegging av aktivisering

Grunnholdningen er lik behandling av nordmenn og innvandrere. Alle skal ha samme rettigheter og plikter. Individene har selvstendig ansvar for aktivt å integrere og tilpasse seg norske samfunnsforhold. Partiet får trekk for lite avstandsskapende retorikk med tanke på brobygging og inkludering. Men det trekker opp for konkrete tiltak på integrering og tiltak rettet mot minoritetskvinner.

Det norske samfunnet preges fortsatt av det ujevne maktforholdet mellom menn og kvinner. Kvinner er underrepresentert i maktposisjoner, kvinner eier mindre og tjener mindre enn menn, og lønnsforskjellene er store. Fordi makten mellom kvinner og menn er ulikt fordelt, vil tilsynelatende kjønnsnøytral politikk slå ulikt ut for menn og kvinner og forsterke ulikhetene knyttet til makt, muligheter og ressurser. Partiet for pluss for mange gode tiltak for en bedre og raskere integrering på generelt grunnlag. Men partiet får trekk for lite synlighet for sin politikk og lite konkrete tiltak rettet mot minoritetskvinner.

 

Partiet baserer dette arbeidet på grunnleggende menneskerettigheter og at individet selv må bidra gjennom arbeid, ansvar, og felles norske verdier som demokrat, tillit, likestilling og likeverd. Høyre har stor fokus på hverdagsintegrering på lokalt nivå. Partiet får trekk for synlighet for sin egen politikk, partiet er veldig anonyme i forhold til brobygging og inkludering, men det trekker opp for konkrete tiltak på integrering og tiltak rettet mot minoritetskvinner.

 

Integrering er en toveisprosess der forholdene må legges til rette for at nyankomne innvandrere skal bli godt integrert i det norske samfunnet. Det er behov for en omlegging av integreringspolitikken. Senterpartiet er lite konkrete i politikken sin rettet mot minoritetskvinner. Generelt ganske anonym til hele problemstillingen til utfordringer for minoritetskvinner og fører en lite synlig politikk på feltet. Partiet får pluss i forhold til gode tiltak på integrering på et mer generelt grunnlag.

Integrering i et nytt og ukjent samfunn er en prosess der både innvandreren og vi som storsamfunn har et stort ansvar. For KrF betyr det at både det offentlige, næringslivet, ideell sektor og vi som medmennesker må bidra. Partiet blir for generell og virker litt blottet for de faktiske forhold og utfordringer som minoritetene møter på i integreringsprosessen. Det kan virke som partiet er redd for å fornærme noen og dermed fører en safe profil med lite synlighet i hva de faktisk mener. KRF får pluss for integreringstiltakene på et mer generelt grunnlag.

Kjennetegnet på en vellykket innvandringspolitikk er om vi klarer å integrere og inkludere nye mennesker i samfunnet. Å inkludere handler om å forene ulike mennesker uavhengig av forutsetninger og bakgrunn. Inkludering er mer krevende, men vil skape et varmere, rausere og tryggere samfunn. Venstre får trekk for mangel på integreringstiltak som er rettet spesifikt mot minoritetskvinner, men får pluss for inkuderende retorikk, konstruktiv holdning og gode generelle tiltak på integrering. Dette er partiet som fokuserer mest på brobygging og har klare prinsipper.

Alle utredninger av norsk integrerings- og innvandringspolitikk viser at det aller viktigste for å sikre økonomisk og sosial bærekraft i innvandringspolitikken er å styrke integreringen. Partiet blir for generell og fokuserer lite på faktiske forhold og utfordringer som minoritetene møter. Virker som partiet har valgt en trygg linje med lite konkret og selvdefinert politikk. MDG får pluss for integreringstiltakene på et mer generelt grunnlag.

 

Innvandrere som kommer til Norge er en ressurs for samfunnet, og vi har alt å tjene på å inkludere dem i samfunnet. Da er det viktig å sørge for god språkopplæring, sørge for at informasjon er lett tilgjengelig på mange språk og sørge for at alle får jobb. Rødt vil gi arbeidstillatelse til asylsøkere, sånn at de kan jobbe mens de venter på svar på asylsøknaden sin. Partiet har imøtekommende retorikk men litt for generell politikk. Det trekker opp at partiet benevner minoritetskvinner og deres utfordringer som et eget punkt, men mangler flere konkrete tiltak.

 

Innvandring gir mange muligheter, og mange med innvandrerbakgrunn bidrar på en positiv måte. Integreringen går i hovedsak bra, noe vi ser ved at mange unge med innvandrerbakgrunn lykkes i utdanning og arbeidsliv. Samtidig er det også utfordringer. Vi må øke kvinners deltakelse i arbeidslivet, styrke norskopplæringen og ta utfordringer med æreskultur på alvor. Partiet ser alvoret med ukulturer og setter kvinner i fokus, Sv har mange konkrete tiltak som er rettet mot minoritetskvinner, men mangler tiltak på den generelle integreringen. Retorikken er inkluderende og konstruktiv.

 

 

Konklusjon:

Det finnes både retoriske og innholdsmessige likheter mellom flere av partiene. En ting som er helt sikkert er at det egentlig ikke går et tydelig skille mellom venstre og høyre siden i spørsmålet. For øvrig kan man merke seg at FrP i sum ikke har den strengeste politikken alene, og at de faktiske forskjellene er langt større i retorikk, aviser og media enn i partiprogrammene.

Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil ha det strengeste regelverket. Senterpartiet og Miljøpartiet de grønne plasserer seg i midten, mens KrF, Rødt, Sv og Venstre står for den mest liberale innvandringspolitikken. Når det gjelder integrering og integreringstiltak er det marginale forskjeller mellom partiene.Alle ønsker naturligvis raskest og mest effektive integreringsprosesser og kommer med en rekke kulepunkter med tiltak som stort sett går igjen i alle programmene, om man finner seg helt til Høyre eller helt til Venstre siden av den politiske aksen.

 

Æsæl Manouchehri
Generalsekretær LIM
Likestilling, integrering og mangfold

Ikke lek helt på bekostning av min frihet!

Businessman - Superhero
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Kjære Arild Rønsen, så bra at du ser på et kvinneundertrykkende, dehumaniserende, diskriminerende plagg som holder over 40milloner kvinner tilbake på verdensbasis, som et dritstilig og råsexy plagg. Det er nettopp på bakgrunn av slike seksualiserte kommentarer at kvinner i utgangspunktet blir tvangstildekt. La meg forklare deg problemstillingen som du ikke helt forstår.

Dette er et plagg som ved «feilbruk» eller unnlatelse av bruk kan i mange land gi fatale utfall som steining og henrettelse. Skikkelig dritstilig?

Du etterspør religionsfrihet som norsk verdi, jeg etterspør likestilling og kvinnefrigjøring som norske verdier, jeg etterspør ropene om diskriminering av kvinner i en religion som egentlig stiller samme ærbarhetskrav til både menn og kvinner, men i praksis rammer kun kvinner. Råsexy eller hva?

Du uttrykker din frustrasjon på vegne av andre religioner, især islam, som blir diskriminert eller nedprioritert i forhold til kristendommen, men kvinner som blir diskriminert i praksis av samme religion som du forvarer, ser du bort ifra. Stemmen din er fraværende, selvfølgelig! Du taler på vegne av den frie kvinnen på bekostning av den som er fanget. For det er Islam som er det nye eksotiske, Allahuakbar!

Du bor på østkanten, og det eneste du bekrefter med din geografiske tilhørighet er at antallet tildekte kvinner også har økt her i Norge, i henhold til dine egne ord er du «omringet av disse kvinnene». Mange av disse har helt sikkert valgt det selv, men det finnes sikkert noen av dem som ikke har det frie valget. Syntes du de er like eksotiske? Det er bra at man er observant og ser og følger med på utviklingen i nærmiljøet man bor i, som østkanten, men løft blikket, skru på Tv`n og se hva som foregår i Saudi Arabia, Iran, Egypt og Jemen. Kvinner blir drept daglig i frigjøringens navn, og her sitter vi i Norge, navlebeskuende og blinde for hva som skjer rundt oss.

La meg si det på et språk som Ole Nordmann forstår, ta deg ei pære, og ikke lek helt på bekostningen av min frihet.

Så fint å høre at du gleder deg over at stadig flere unge muslimer, især kvinner, våger å ta ordet i offentligheten, meg selv inkludert regner jeg med? Men jeg ser frem til den dagen du heier på de kvinnene som kaster sløret etter et liv under tvang.

Når det gjelder hele den saken med NRK og hijab burde aldri navnet til Faten vært nevnt, dette flytter fokus fra sak til person, noe som er uheldig både for sakens tyngde og Fatens frie valg. Denne diskusjonen og debatten er så mye større enn de som ikke har forstått forskjellen mellom skaut og hijab, eller ser på hijab med Jan Thomas sine briller på.

La meg si det slik, toleranse for intolerante kulturer og holdninger er ikke en ønskelig som norsk verdi.

Æsæl Manouchehri
Generalsekretær LIM
Likestilling, integrering og mangfold

Den usynlige borgerkrigen

Us or them, opposite signs
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

Jeg har lenge observert de steile frontene i det offentlige ordskifte mellom ytterliggående grupper på begge sider med den tause majoriteten i midten. Etter mitt syn har dette utviklet seg til å bli en usynlig borgerkrig.

Jeg måtte slå opp definisjonen borgerkrig for å få bekreftet mitt syn og teori, for så videre å gjør meg noen tanker på hvordan vi kan komme oss ut av denne borgerkrigen og ta plattformen for det offentlige ordskifte tilbake.

Man kan si at en borgerkrig er en indre krig i en nasjon og stat, mellom landets innbyggere. Både minoriteter og majoriteten er en del av denne innbyggermassen. Selv om disse ytterliggående gruppene ikke er i besittelse av en del av det nasjonale territoriet og gruppen i opprør ikke nødvendigvis har en erkjent krigførende posisjon slik tradisjonelle borgerkriger foregår, ser man allikevel konturen av en intern uro og verbal krig mellom innbyggerne. En borgerkrig forstås gjerne i henhold til fire kategorier.

  • Etniske konfliktlinjer, hvor konflikten utarter seg mellom folkegrupper, definert i et spenn mellom avstamning, opphavsmyter og identitet.
  • Økonomiske konfliktlinjer, hvor konfliktmarkøren i fortellingen om krigen ofte knytter seg til nødvendige ressurser som vann, energi, mat og territorium, med videre forbindelser, foruten klasseskiller.
  • Religiøse konfliktlinjer, hvor konflikten ses i lys av sivilisasjonsdannende identiteter som i visse tilfeller framstår uforsonlige.
  • Ideologiske konfliktlinjer, hvor konflikten forsøkes ses i lys av de teoretiske overbyggene beslutningstakere har å støtte seg til.


Man kan kategorisere det slik at de etniske konfliktene handler ikke om en spesifikk etnisitet men, utfra debatten oppfattes det slik at det er nordmenn mot resten, der vi ser at det allerede er skapt et ?vi mot dem? holdning og dette er i ferd med å bli normalisert. Noe som ikke er representativt for majoriteten av Norges befolkning.

Det samme oppleves når man snakker om religion, Islam er blitt alles felles fiende og en trussel mot nasjonen. Man kan utvide denne kategorien og tilføye vestlig ideologi og kultur mot kultur og verdier fra Midtøsten. Og holdningene blir fremstilt som om at disse nye kulturelle innslagene som kommer med våre nye landsmenn er en trussel mot den vestlige kulturarv. Slik jeg oppfatter det ser de fleste på disse nye innslagene som en berikelse av en allerede eksisterende vestlig kultur.

Dermed per definisjon, kanskje ikke rettslig, men dog så ser vi etter mitt syn symptomer på en form for usynlig borgerkrig. Heldigvis er vi ikke kommet så langt at man har sett mange voldelige reaksjoner på bakgrunn av disse uenighetene, men det er et tidsspørsmål når man ser til Sverige. Når man ser at disse ytterliggående gruppene fortsetter å rekruttere og spille på disse holdningene og befolkningens frykt.

La meg ikke fremstille dette som en rosenrød fortelling, det er mange ting som følger med andre kulturer og religioner som ikke er bra og forenlig med det som er akseptert i Norge, og de må bekjempes på det hardeste. Jeg nevner bare eksempelvis tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, sosial kontroll osv. Men dette er ikke representativt for hele denne massen og hva de står for. Vi må ta disse problemstillingen på alvor, uten å stigmatisere og tillate en endring i befolkningens grunnleggende holdninger i en fiendtlig retning.

Jeg opplever at løsningen ligger i den store tause majoriteten, disse ytterliggående gruppene har fått for stor makt og plattform til å definere klimaet i Norge på bekostning av vår taushet og likegyldige holdning. Majoriteten er stort sett enige om forholdene og anser både minoriteter og majoriteten som en del av innbyggertallet. De fleste innser at uten begge, både minoritetene og majoriteten hadde ikke Norge fungert.

Mens disse to ytterliggående gruppene ønsker ikke å akseptere dette forente synet og trekker i hver sin retning for å skape polarisering og parallell samfunn. Den ene gruppen spiller på frykt og redsel for det ukjente, mens den andre tar rollen som offer og stiller særkrav og krever særbehandling.

Composite image of silhouettes shaking hands
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I have a dream!!!!

Når vi som majoritet ser dette, hvordan kan det ha seg at vi sitter stille og lar dette skje? Med vår taushet legitimerer vi disse holdningene og bevegelsene. Vi gir disse gruppene definisjonsmakten og lar dem definere vårt syn på samfunnet som ikke samsvarer med realiteten.

Vi må våge å forene oss offentlig, muslimer, sekulære og eks muslimer, folk fra alle nasjoner og farger, ta et oppgjør med disse kreftene og vise at vi ikke aksepterer særkrav eller forskjellsbehandling av innbyggerne. Vi har ett sett med leveregler som er lik for alle, uavhengig av om du hører til majoriteten eller en minoritet, forankret i likhetsprinsippet.

Men vi må å påpeke ukultur hos minoritetene som ikke forenes med de felles levereglene vi har og samtidig våge å påpeke nordmenns kalde holdning og syn på innvandrere som ikke er forenlig med den hjertevarme nasjonen vi ønsker å være.

Dette må vi gjøre uten at man blir stemplet som rasist eller islamist. Hvis flere fra den tause majoritet hadde gjort dette, så hadde rammene for vårt samfunn blitt klarere og vi kunne møtt disse ytterliggående gruppene med en bred front bestående- og representert av hele våres innbyggermasse, med alle dens farger, religioner, etnisiteter og kjønn. Kun ved å fremstå forent kan vi ødelegge fotfeste til disse gruppene og skape harmoni i samfunnet.

 

Æsæl Manouchehri
Generalsekretær
Likestilling, integrering og mangfold (LIM)

Friheten må vurderes etter resultatet av konsekvensene

Middle eastern man physically abusing his wife on black background (this picture have been shot with a Hasselblad HD3 II 31 megapixels)
Foto: Istock

I flere runder har vi prøvd å kaste lys over de negative sidene ved tvangstildekking av kvinner, både nasjonalt og internasjonalt. Noe av motstanden man møter er blant annet at kvinner må selv få velge fritt hva de ønsker å gå med. Et prinsipp som man i utgangspunktet ikke har problemer med å støtte.

Men når konsekvensen av den samme friheten får et fatalt utfall slik som det gjorde for den 21 år gamle kvinnen «Bina» som flyttet til Sverige i november 2015. Kvinnen, samt hennes ektemann og unge datter, ble plassert på et flyktningmottak i Maiannelund, men etter bare syv måneder i Sverige ble hun drept av sin ektemann.

Bakgrunnen for drapet skal i følge hennes søstre være at hun ville slutte å gå med slør.

Skjermdump fra Aftonbladet

Den svenske avisen Aftonbladet har også avdekket at denne saken ikke er unik. Bare i 2016 ble seks kvinner, som hadde oppholdt seg i landet i mindre enn fire år, drept.

  • En 24 år gammel kvinne fra Afghanistan gikk fra sin mann etter bare to måneder i Sverige, og flyttet inn med en annen ung mann i Södertälje. Både hun og den unge mannen ble drept 15. januar.
  • En 45 år gammel kvinne på flukt fra krigen i Syria ble den 28. mars drept av sin sjalu ektemann på en skogstur.
  • En 31 år gammel kvinne fra Eritrea angret på at hun hadde lovet å gifte seg med en landsmann i Kiruna. Han kvelte henne den 26. juli, og hang henne så i dusjen i et forsøk på å få det hele til å se ut som selvdrap.
  • Den 22. november ble en 30 år gammel kvinne drept av sin ektemann. Hun hadde levd i Sverige i to år, men da ektemannen flyttet etter oppfattet han kvinnen som forandret. Hun ble drept foran parets barn.
  • Den 9. desember ble en kvinne drept i Färsta med øks. Hennes eldre samboer tok deretter sitt eget liv.

Det er i slike situasjoner og etter slike hendelser man lett forstår at friheten til å dekke seg til ikke kan sammenliknes med friheten til å gå uten tvangstildekning. Vi hører aldri om æresrelaterte drap på kvinner som har valgt å dekke seg til, da balansen på frihet er knyttet opp mot mannens ære og når han føler seg krenket.

Videre ser vi at premissene som blir lagt for denne type frihet, nå overlatt til blant annet det landet som foretar flest brudd på nettopp disse standardene- Saudi Arabia. En frihet som skal fremme kvinners rettigheter, dokumentasjon på realiteten kvinner har i de forskjellige landene i verden og forming av globale standarder på likestilling og bemyndiggjøring av kvinner.

Er vi så naive at vi tror at de samme personene som tillater og støtter opp om denne type urett mot kvinner, i en internasjonal sammenheng skal forsvare kvinners rettigheter og frihet i strid med sitt eget lovverk som praktiseres i deres eget land?

Dette i seg selv er en hån mot kvinner verden over. Skulle man få best resultat av et slikt arbeid, burde majoriteten av panelet bestå av en sammensetning av kvinner som besitter full frihet og kvinner som er undertrykt og ikke eier noen type frihet utenom den mannen bestemmer at kvinnen skal ha.  

Friheten må vurderes etter resultatet av konsekvensene som kommer når kvinner prøver å etterstrebe full frihet. Når resultatet blir fatalt har vi feilet på vegne av alle kvinners frihet. Enten så er alle kvinner frie, ellers så er de ikke det. Vi kan ikke snakke om frihet for kvinner når det kun gjelder de i Vesten med vestlig bakgrunn.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Tigging, cheap ticket to Heaven


Foto Erlend Aas/NTB Scanpix

Vi har vært vitne til at nok en gang blir tigging og et eventuelt tiggerforbud et tema i media og dette vekker debatt. Vi er også fullstendig klar over at et forbud ikke løser utfordringer som følge av tigging i byene, ei heller de problemene som fører til at mennesker faktisk velger å forlate deres hjemland for å tigge i andre land.

Samtidig kan vi ikke lukke øynene for de utfordringene vi møter som forsøpling, forlatte «camper», avføring i naturskjønne områder, kriminalitetsbilde og menneskehandel i barmhjertighetens øyeblikk. De fleste mennesker har medlidenhet for mennesker i nød, og ønsker å bidra der de kan. Spørsmålet er bare til hvilken pris. Og om det faktisk hjelper de menneskene, eller om vi kjøper oss plass i himmelen for en tier eller to i koppen.

Dette er kanskje den minst effektive måten å hjelpe på, ved å putte penger i en plastkopp. Det blir sagt at dersom du gir en mann en fisk så har han mat for en dag, men lærer du ham å fiske så har han fisk for resten av livet. Det er etter dette prinsippet vi må bidra. Det beste vi kan gjøre for disse menneskene i nød er å hjelpe der hjelpen trengs mest og det er ikke på gatene i Oslo. Fattigdomsutfordringene man ser i Norge og Europa er et sosialt problem og de sosiale problemene må bekjempes med sosiale verktøy på deres hjemmebane.  Tigging på gatene i Norge er bare symptomene. Selve «svulsten og sykdommen» har rot i hjemlandene deres, og det er der vi må satse stort.

Et annet aspekt ved denne type tigging som foregår i Norge er at det har blitt sammenliknet med annet type arbeid. Disse menneskene er organisert, de har ofte arbeidsgivere, de bruker «arbeidsantrekk», de har faste arbeidstider og fast arbeidssted. De konkurrerer med andre, og de legger strategier for hvordan de skal lykkes best mulig. Kan det da trekkes paralleller til sosial dumping og må det da ikke bekjempes?

Det er tverrpolitisk enighet om at sosial dumping må motarbeides. Og dette bekjempes gjennom reguleringer og forbud. En ville aldri tillate en rumensk eller polsk arbeider å tjene 100 kroner timen, ei heller at arbeidsgiveren finner husrom til dem i en bil eller under en bro. Slikt blir det i Norge slått hardt ned på gjennom lovverket. Og det fordømmes unisont. Hvis det derimot kommer en ufaglært EØS-borger til Norge og tar jobb som tigger til noen hundre kroner dagen, uten å kunne skaffe seg et bosted eller forsørge seg selv, kalles det ikke sosial dumping, og det er ikke forbudt. Det ønsker mange heller å legge til rette for.

Turid Thesen har drevet hjelpearbeid i Romania i over 20 år. Hun kan fortelle fra sin erfaring at hun opplever at tiggerne som kommer til Norge er selve eliten av romfolket. Det er de mest ressurssterke som kommer og de svake sitter igjen i Romania uten mulighet, eller ønske, om å dra for å tigge.

Denne påstanden nyanserer bildet veldig for meg. Det er helt riktig at de som har klart å komme til Norge er blant de ressurssterke i Romania, men da kan jeg tenke meg hvor forferdelig de som egentlig trenger vår hjelp har det. Dermed blir jeg enda mer motivert for å hjelpe dem som trenger det aller mest hjemme i Romania, enn de som faktisk har klart å komme seg hit.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, Integrering og Mangfold

Sømmelighet ligger i hodet og ikke i det plagget man har på hodet

Power of boss
Licensed from: Sergey Nivens / yayimages.com

Niqab-debatten fortsetter og denne gangen er ikke bare religionsfriheten et tema, men også selvbestemmelsesretten. I utgangspunktet er jeg en forkjemper for at mennesker skal selv ta avgjørelser som omhandler deres egne liv. Men i det sekundet deres avgjørelser er til skade for andre eller sender en støtteerklæring til holdninger og en ukultur som på verdensbasis er et samfunnsproblem, stopper retten til selvbestemmelse for min del.

Lovverket vårt begrenser vår selvbestemmelsesrett i hverdagen uten at dette verken skrives om eller ofres en tanke. Ei heller hindrer disse begrensningene oss i å fungere som mennesker i samfunnet, heller tvert imot. De regulerer oss som mennesker slik at vi kan fungere sammen på best mulig måte. Begrensningene og reguleringene skjer gjennom forbud og påbud.

Eksempler på dette er forbud mot å drikke på offentlig sted, røykeforbud, bålforbud, jakte utenfor jaktsesongen, båndtvang på hunden, gå i land på øyer der fugler har rede, å kjøre bil uten sikkerhetsbelte, påbud med barnestol eller gå naken i gata, selv om vi har betydelig mange flere nudister enn niqabkledde kvinner i Norge. Uten at dette setter igang folkeaksjoner og debatter. Lista er lang, og slik må det være for at ulike mennesker skal fungere harmonisk sammen i samfunnet.

Noen av forbudene og påbudene er i hensyn til andre, mens andre er av hensyn til en selv. Det betyr ikke at vi som mennesker ikke vet vårt eget beste, eller at Norges lover umyndiggjør oss. Men de tar for seg konsekvensene av handlinger veid opp mot utfallet og resultatet.

I noen tilfeller, slik som røykeforbud, begrenses eller forbys røyking for at resultatet ved «fri bruk» kan være fatalt. Legitimering av heldekkende plagg er ikke dødelig slik som røyking, men i integreringsspørsmål og i verdidebatten får dette fatale utfall.

Integreringsprosessen forsinkes om ikke den stanses helt, kvinner fortsetter å bli holdt tilbake og diskriminert på menns premisser, av retningslinjer oppfunnet av menn for å styre kvinners frihet. Hvis vi legitimerer dette i Norge, og ikke erkjenner at på verdensbasis er dette et kvinneundertrykkende, dehumaniserende plagg. Et plagg som kun er til for å begrense kvinner.  Da håner vi alle de over 40 millioner kvinner som er tvangstildekt og kjemper en daglig kamp mot mannshierarkiet og den, i verste fall, dødelige sosiale kontrollen som foregår for å oppnå samme sosiale status som det motsatte kjønn.

Det er klart det alltid vil være enkelttilfeller som sier at de har heldekkende plagg på av fri vilje, men man kan ikke se bort i fra ideologien bak plagget i selvbestemmelsesrettens skygge.

Som jeg har sagt før: kampen for et forbud er ikke på vegne av de som har valgt å dekke seg til, og kan på en varm sommerdag ta valget om å ta den av.  Kampen er for de mange millioner kvinner som ikke har valgt dette selv og har ingen alternativer på varme sommerdager.

Ikke før disse kvinnene har fått friheten til å gå uten tvangstildekking, og dette er blitt akseptert i mannshierarkiet,  blir de gitt reell muligheten til å velge mellom alternativene.

Generalsekretæren i IRN sa det så billedlig under Dagsnytt 18, vi gir muligheter til kvinner i Niqab til å få en jobb, slik at de ikke blir holdt hjemme eller plassert på kjøkkenet. Som om at det var slik at kvinners plass automatisk var på kjøkkenet og at IRN kom ridende på sin store hingst og reddet denne stakkars kvinnen og alle andre tildekte kvinner og ga dem tillatelse og mulighet til å likestilles som menn.

Nei, slik skal det ikke være, ikke IRN, eller noen andre mannshierarkier skal sette premisser for min sømmelighet. La meg si det på samme språket som Generalsekretæren i IRN snakker. Sømmelighet ligger i hodet og ikke i det plagget man har på hodet.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

 

 

 

 

 

 

Islamsk Råd Norge, signaleffekten motstrider hele ansettelsesformålet!


Foto:skjermbilde NRK/ Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)
 

I dag gikk Islamsk Råd Norge ut med en pressemelding om at de har ansatt konvertitt Leyla Hasic som ny administrasjonskonsulent som skal jobbe med kommunikasjonsarbeid og være brobygger i samfunnsdebatten.

I seg selv er det et steg frem at IRN har ansatt en kvinne, men etter den søte kløe så kommer den sure svie. Signaleffekten motstrider hele ansettelsesformålet!

Niqab i seg selv er kvinneundertrykkende og dehumaniserende. Den usynlig gjør kvinner i samfunnet  Det er fortsatt voldsomme debatter blant islamske lærde om hvorvidt niqab er et krav fra islam eller ikke. Ifølge BBC er de fleste forskere, inkludert de fire viktigste skolene i islamsk rettsvitenskap enige om at niqab ikke er en plikt og at det også er historisk sant at niqab eksisterte før islam. Med denne ansettelsen representerer denne kvinnen angivelig muslimske kvinner. Men faktum er at slik tildekking er ikke representativt for verken Islam eller muslimske kvinner, og signaleffekten som blir sendt ut er avstand, fremmedgjøring og usynliggjøring av kvinner i samfunnet og det man kan si med sikkerhet er at slik bygges ikke broer, slik rives broer.

Når selv de mest seriøse imamene og den lærde muslimske verden har fordømt dette plagget og tar avstand fra forenligheten mellom niqab og islam, syntes jeg det underlig at forkjemperne for plagget her i Norge ønsker å ta plass i debatten og at en seriøs organisasjon som IRN som angivelig skulle ha ønsket de beste forhold for Islam i Norge, lar dette være representativt for deres religion, vell viten om at dette ikke har rot i Islam. Men heller representerer et kvinnesyn som ikke hører hjemme noen plass, i hvert fall ikke i det frie Norge og nå med støtte og forankring hos IRN.

I fare for å gjenta meg selv så kan jeg si at i beste fall, på en god dag, kan man kalle niqab ett religiøst uttrykk, og religiøse uttrykk er basert på personlige religiøse tolkninger. Mitt fokus, da jeg ikke anser dette som islam, er prinsipielle ønsker og tanker om hva slags samfunn vi vil ha og tillater i Norge. Nettopp på bakgrunn av at vi ikke kan se i fremtiden og forutse hvilke utfordringer personlige tolkninger kan skape for vårt samfunn. 

Videre med et slikt plagg utfordrer vi den mellommenneskelige kommunikasjonen. Viktige elementer som ansiktsuttrykk og kroppsspråk forsvinner ved en tildekking og skaper rom for misforståelser. Dette skaper i verstefall distanse, ekskludering og ett parallellsamfunn.

Ikke minst må vi ikke glemme at en andel av vår befolkning, angivelig flere enn de som bruker niqab, er hørselshemmede. Denne gruppen mennesker er avhengig av å «lese på munn» for å kunne forstå hva vi sier, med mindre vi behersker tegnspråk. Dette blir ikke mulig når munnen er tildekket.

Det andre er det prinsipielle samfunnsmessige argumentet som går ut på om vi ønsker ett anonymt samfunn. Det er her et av hovedargumentene for at ikke vi kan akseptere heldekking i samfunnet ligger. Norge er bygd opp på identifisering gjennom ansiktsgjenkjenning, kontrollert opp mot våre identifikasjonspapirer. Man ser ved en heldekking, at noe så enkelt og prosaisk som identifisering og id-sjekk ved rekommandert postlevering byr på utfordringer. Samme utfordringene møter man i bank, politikontroll, pass og hos andre instanser som krever identifisering.

Det finnes også argumenter som bygger opp under kvinnediskriminering, undertrykkelse av kvinner, dehumanisering og fremmedgjøring som i seg selv er så store temaer og grunner nok for at vi ikke kan unngå å ta debatten om å forby et plagg som niqab. 
Nordmenn er et folkeslag som verdsetter multikulturalisme og sekularisme, men med slike ansettelser blir det allerede eksisterende gapet mellom majoriteten og muslimene bare større og steile fronter blir bare steilere.

Min oppfordring til alle muslimer i Norge, især muslimske kvinner, ta til motmæle og ikke la dette være vårt ansikt utad. Vi er så mye mer enn dette.

Samtidig vil jeg rette en henstilling til IRN, dette er ikke Islam. Dere gjør muslimer i Norge en bjørnetjeneste, vi trenger ikke mer bensin på bålet. 

 

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Horten kommune har dere ikke fulgt med i timen????

Muslim woman in distress
Licensed from: Mirage3 / yayimages.com

Ut i distriktene, nærmere bestemt i Horten sitter det politikere som tror at vi minoritetskvinner er hjelpeløse jomfruer i nød. De rir på sine store hvite hester og skal redde oss fra uretten som skjer i verden. I seg selv er dette en veldig hyggelig tanke, men disse politikerne i Horten har sett bort ifra fakta og i kampens hete oversett våres røster. Nå sier Horten kommune ja til heldekkende plagg på skolen.

-Vi vil ikke ha noe forbud i det hele tatt, sa Truls Sanaker i Ap, og fikk straks full støtte fra Eddy Robertsen, lederen i hovedutvalget for kultur, oppvekst og familie.

Så hør her kjære Truls Sanaker Ap, Sv, V i Horten kommunes hovedutvalg for kultur, oppvekst og familie, om ikke på meg, men på folk i egne rekker.

Å vise toleranse for diskriminerende holdninger og kulturer er ikke synonymt med det å være tolerant og inkluderende. I dette tilfellet er det heller tvert imot. Med et slikt vedtak som ble gjort, inkluderer dere kvinner og barn i bestefall i instituttenes fire vegger, men dere ekskluderer dem fra innholdet og friheten som andre kvinner besitter. Alt dette for å opptre politisk korrekt.

Vi som har flyktet fra et lukket og undertrykt regime i våres hjemland ønsker frihet, likestilling og like muligheter. Med dette vedtaket frarøver dere oss alle disse tre rettigheten på engang. Om dere ikke har fått med dere hva som skjer i andre byer i Norge, og ellers resten av verden, så må dere snu dere i egne rekker og høre på individene i deres eget parti som vet hvor skoen trykker.

Før helgen leste jeg et innlegg av Anahita Jafari, som sant nok ikke sitter i dette utvalget, men som er en sentral Ap-politiker i Horten. Hun uttrykker at hun er skuffet over eget parti. Og benevner burka og niqab som kvinnediskriminerende plagg som er med på å hindrer inkludering i det norske samfunnet.

Hun skriver også at dette kan skape utfordringer på skolen i forhold til deltakelse i nødvendige aktiviteter, og spesielt for yngre kvinner og mener dette er alvorlig.Makthierarkiet som menn råder blir også nevnt, noe jeg selv som minoritetskvinner absolutt kjenner til og jeg støtter påstanden om at dette eksisterer fullt ut og at et slikt vedtak gir legitimitet til slike hierarkier gjennom et folkevalgt organ i Norge.

Videre ser vi etter Senterpartiets landsmøte at de gikk inn for at det i første rekke skal innføres et nasjonalt regelverk som forbyr bruken av ansiktsdekkende plagg i grunnskoler, videregående skoler og høyere utdanning. En de viktigste årsakene til vedtaket om nikab-forbud fra Sp-landsmøtet er at plagg som dekker ansiktet hindrer kommunikasjon og relasjon mellom mennesker i skoler og utdanningsinstitusjoner

Det store spørsmålet mitt er, hva er det disse folkevalgte i Horten hviler sin argumentasjonsrekke på som slår ut prinsipper som likestilling, frihet, like muligheter og motarbeidelses av makthierarkier og sosial kontroll?

Uansett så er det ikke for sent, dette skal behandles i kommunestyret om en uke og jeg håper disse politikerne tar til seg disse innspillene og gjør om vedtaket sitt.

Alt annet ville vært et hån mot disse kvinnene og alle andre kvinner som lever under kontroll og press på lands- og verdensbasis.

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Sylvi Listhaug dette er banebrytende!

Got U
Licensed from: winterling / yayimages.com

Nå har statsråd Sylvi Listhaug nok en gang bevist at hun mener alvor når det gjelder kvinners rettigheter i Norge. Det er banebrytende at Norge er det landet som ønsker å kriminalisere avvergingsplikten i forhold til tvangsekteskap.

Tvangsekteskap er ingen spøk. Det er et av de verste overgrepene et menneske kan bli utsatt for. Barn helt ned i 13-årsalderen er blitt tvangsgiftet i Norge de siste årene. Vi har alle vært informert om at tvangsekteskap foregår i Norge uten at vi har kunnet gjort så mye med det annet enn å riste på hode, skrive innlegg og ta debattene. Dette har resultert i et opplysningsarbeid som har vært viktig, men ikke nok for å håndtere problemet.  
Dette har lenge vært ulovlig i Norge uten at rettslig forfølgelse har vært en naturlig følge av denne handlingen især når det har foregått og handlet om utenomrettslige og religiøse godkjennelser av ekteskapet. Flere tiltak må iverksettes og nok en gang tar statsråden kvinners rettighet på alvor.

Utenriksstasjonene blant annet i Pakistan, Tyrkia og Irak meldte i perioden 2008-2013 at 62 barn og unge tok kontakt med dem etter gjennomførte tvangsekteskap og 150 mennesker fryktet tvangsekteskap. I skolene i Norge ble rådgivere kontaktet av 63 elever som var tvangsgiftet og 421 som fryktet tvangsekteskap totalt. Dette innbar alle etnisiteter og bakgrunn. I tillegg til disse kommer all mørketallene som vi ikke har noen oversikt over. Dette er alt for høye tall som vi ikke kan akseptere i et samfunn som er tuftet på likestilling- menneskerettighet og likeverd.

Tvangsekteskap er ikke en enkel hendelse men et nøye planlagt ritual som foregår over lengre tid. Tiltakene som iverksettes må ramme hele forløpet også tiden etter tvangsekteskapet blir avverget. Dette forbudet rammer først og fremst startfasen og kan være med på å hindre at selve tvangsekteskapet blir gjennomført. Kriminaliseringen kan være med på å sende et kraftig signal om at det ikke lengre aksepteres at man bare lukker øynene, eller ser en annen vei når menneskerettighetene til disse individene blir brutt. Det er veldig bra og viktig.

Woman walking alone
Licensed from: elwynn / yayimages.com

Men samtidig så vet vi at disse partene som bryter med ett slikt ritual, enten før inngåelsen eller etter inngåelsen, blir utstøtt av familien, nettverket, venner og deres kjente miljøer. De blir overlatt til seg selv og må bygge sine liv på egen hånd, ikke bare uten noen form for støtte, men ofte med dårlige forutsetninger og til tider med motarbeidelse fra det samme nettverket som en gang var det støttende og trygge elementet i livene deres. De har ingen tilhørighet eller "safe-soner", som de kan føle seg trygge hos og livene deres blir i løpet av kort tid snudd helt op ned. Det er derfor viktig at vi ikke bare iverksetter tiltak som avverger slike ekteskap og straffer de som er medvirkende, men parallelt må vi iverksette tiltak som hjelper disse menneskene tilbake i samfunnet, slik at de kan klare seg selv og får trygge omgivelser å leve i.

Jeg håper statsråden følger opp denne delen av dette forløpet med like stor tyngde som hun nå gjør med en kriminalisering av avvergingsplikten og stiller krav til oppfølging av disse individene etter at prosessen er blitt avverget. Disse menneskene står helt alene, og det er i den situasjonen de trenger mest hjelp for å komme seg på bena igjen.

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Budskapet er klart, Ingen kan kontrollere, temme, eller tie oss! Vi er fri!

Lion tamer
Licensed from: Tawng / yayimages.com

I kvinnebevegelsens historie har det rådet et visst monopol på kvinnekampen og deres kampstrategier for å oppnå best mulig resultater. I denne kampen har minoritetskvinnene falt helt av lasset, og de undertrykte stemmene var dessverre ikke de som ropte høyest.

Det betyr ikke at disse kvinnene ikke lenger kjemper en viktig kamp, men at undertrykkelsen, sosiale kontrollen og æreskulturen eksisterer fortsatt på det sterkeste og utfordringene blir dermed verken lettere eller noe mindre.

I den internasjonale debatten om forholdet mellom et flerkulturelt samfunn og feminisme finnes det et skille mellom for stor vekt på kulturelle forklaringer når det gjelder minoritetskvinnenes situasjon  og de som mener det tillegges for lite vekt.

Statsviteren Susan M. Okin har vektlagt hvilke hindringer religion er for kvinners individuelle rettigheter mens Berit Thorbjørnsrud problematiserer det motsatte, hvor fokuset er at kultur og religion blir gjort til et for viktig tema i diskusjonen om minoriteter. Thorbjørnsrud fortsetter videre å kritiserer hvordan minoritetskvinner ofte blir fremstilt i mediebildet som «offer» og sjeldent fremstilles som handlende aktører i eget liv.

Teksten fortsetter under bilde

Silenced
Licensed from: PhotoWorks / yayimages.com

Forklaringen på hvorfor disse kvinnene er blitt glemt, hvor skylden skal plasseres eller hva årsaken er til at vi opplever en slik forskjellsbehandling i et moderne, flerkulturelt og sekulært samfunn er ikke relevant for om man 8.mars eller for øvrig alle andre dager skal stå opp for disse kvinnenes rettigheter og frihet. Om du er religiøs, ateist, humanist, mann, kvinne, etnisk norsk, homofil eller ikke, så er dette en felles kamp for alle, som ikke går på bekostning av noen andre grupper.

I den senere tid har vi møtt mange skamløse kvinner som har tatt til motmæle og satt i gang en bevegelse som har vært sterkt etterlengtet. De tar eksplisitt tak i utfordringer minoritetskvinner støter på i hverdagen knyttet blant annet opp mot religion, skam kultur og sosial kontroll.

En bevegelse vi ikke kan akseptere bli stoppet av nettopp de som utfører denne type kontroll. Dette være kontroll som foregår innenfor husets fire vegger eller i det offentlige rom med hatytringer, skjellsord og latterliggjøring av minoritetskvinner som deltar på sosiale sammenkomster, dans eller andre hverdagslige aktiviteter.

Nå tar vi ansvar som egne aktører i egne liv, slår oss sammen, organisasjoner, privatpersoner, kjente stemmer og fjes, de litt mindre kjente og de helt ukjente, under en og samme paraply stiller vi opp med en allerede eksisterende kvinnefront og tar kampen.

Budskapet er klart, Ingen kan kontrollere, temme, eller tie oss! Vi er fri!

LIM er derfor veldig stolt av å få lov til å være med i en samlet kampanje under paraplyen SeFF-Sekulær Feministisk Front, som har som mål å holde hjulene i gang i denne bevegelsen disse pionerne startet.

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Størst av alt er kjærligheten, eller?

En gang var spørsmålet om det å nekte likekjønnede par å gifte seg i kirken diskriminering eller lovlig forskjellsbehandling i forhold til menneskerettighetene.

Menneskerettighetsdomstolen fastslo i 1999 og 2003 at homodiskriminering er akkurat like alvorlig som rasisme eller kjønnsdiskriminering og
en stat må ha «spesielt overbevisende og tungtveiende grunner» for enhver forskjellsbehandling mellom homofile og heterofile.

Heldigvis er dette blitt historie og spørsmålet trenger ikke lenger å besvares her i Norge. Samtidig klarer jeg ikke helt å legge fra meg dette, å hyle i vill jubel på vegne av de det gjelder. Jeg undrer meg over etterdønningene som nå kommer, over prester som sier opp, melder seg ut og protesterer med argumenter som at «denne nye læren er i strid med bibelsynet og en 2000-årig lang tradisjon som kirken har hatt»

Innlegget fortsetter under bilde

Gay Marriage
Licensed from: FtLaudGirl / yayimages.com

Lutheranere har historisk sett hatt høyst ulike bibelsyn. Så det har aldri vært snakk om ett monopol på bibelsynet. Det avgjørende har allikevel vært at de må stå sammen om det evangelium som Bibelen bevitner, ikke om det er enighet i synet på Bibelen, eller tolkningen av alt som Bibelen omhandler.

Bispemøtet sa i sin uttalelse fra oktober 2013 enstemmig at uenighet i saken om homofili og homofilt ekteskap ikke behøver være kirkesplittende (BM 16/13). I et nesten enstemmig vedtak året etter sluttet Kirkemøtet seg til en slik forståelse (KM 14/14).

Spørsmålet blir da hvilken status uenighet om homofilt samliv og ekteskap har for forståelsen av evangeliet. Betyr uenighet i disse spørsmålene at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet? Til det svarer Bispemøtet et klart nei, biskopene mener at ei heller er uenigheten «av en slik karakter at den rokker ved deres felles forståelse av evangeliet».

Et argument som går igjen er at homofili og homofilt ekteskap er en synd i henhold til bibelen, men her må jeg minne om at kirken har levd med kompromisser før, helt fra nytestamentlig tid. I den første kristne menighet gikk debatten om det var synd å spise kjøtt som var ofret til avgudene.

I vår tid er kristne uenige om forståelsen av det femte bud når det gjelder spørsmålet om det er rett å gjøre militærtjeneste. I forståelsen av det sjette bud har synet på onani forandret seg, og det har skjedd en klar forskyvning i synet på skilsmisse og gjengifte. Ingen har meg bekjent verken sagt opp stillinger eller gjort store protester ut av dette, ei heller er dette blitt sett på kirkesplittende.

Så hva er det som gjør at denne spesifikke saken vekker så mye engasjement blant de som er budbærere av nestekjærlighet, tilgivelse og flagger med at kirken er for alle?

Tradisjoner blir nevnt som årsak for oppsigelse og ja, ekteskap har en lang tradisjon i kristendommen og ellers i historien. Ekteskapet slik det defineres i norsk lov i dag, er derimot av nyere dato. Ekteskapet innebar for eksempel lenge en formell underordning av kvinnen, der mannen blant annet hadde juridisk råderett både over hennes formue og hennes kropp.
 
Historien om ekteskapet, er også en historie om svært mange forskjellige forbud. Det har ofte vært forbudt å gifte seg på tvers av religion eller etnisitet. Først i 1967 opphevet den amerikanske høyesterettsdomstolen de siste forbudene mot å gifte seg med noen av en annen hudfarge.

I det kristne Europa var det lenge forbudt å gifte seg med fjerne slektninger - noen ganger til og med med syvmenninger. I mange samfunn, også vestlige, har det vært forbud mot slaver å gifte seg.
 
Dagens forbud mot likekjønnede ekteskap kan på denne måten sees i sammenheng med mange forskjellige begrensinger på retten til å gifte seg.

Å bruke historien som grunnlag for å opprettholde akkurat dagens ekteskapspraksis, vil følgelig være problematisk da historien og tradisjonene som har fulgt historien, har vært dynamiske. Det er derimot en mulighet for å vise til historisk rettspraksis i forhold til hvordan domstolene har åpnet muligheten for flere former av ekteskap.

Da høyesterett i Massachusetts opphevet forbudet mot likekjønnede ekteskap, trakk den parallellen nettopp til den tidligere opphevelsen av forbud mot ekteskap mellom svarte og hvite.

Med det sagt, så er jeg glad disse prestene ser sin begrensning og sier opp stillingene sine. Forhåpentligvis fører dette til at nye, utradisjonelle prester slipper til som jobber for en kirke som er ment for alle

Æsæl Manouchehri
Nestleder LIM

Overvåket av svigermor

Jeg leste her om dagen en artikkel om at tolker i rettsvesenet truer rettsikkerheten da 60 prosent av tolkene som foretok en språktest var ukvalifiserte.

I henhold til samme artikkel opprettet Oslo Universitetssykehus egen tolkesentral, og i dag er godt kvalifiserte frilanstolker tilknyttet sykehuset. Dette gjorde sykehuset på bakgrunn av at ni av ti tolker i 2011 var ukvalifiserte. Videre vet vi også at på fastlegekontorene brukes det tolker når det trengs, og på forhåndsbestilte timer og kontroller blir som regel tolker bestilt for å ivareta pasients sikkerhet og trygghet.

Men etter en del samtaler med forskjellige leger fra forskjellige legekontorer påpekte de noe som bekymret meg på vegne av disse pasientene, især de kvinnelige pasientene. Dette handlet om akutt timer. I slike situasjoner så var det ikke alltid slik at de rakk å få inn en tolk i tide. Det ble også påpekt av noen av legene at de opplevde at pasientene tok med egne tolker som besto av familiemedlemmer.

Innlegget fortsetter under bilde

Senior muslim woman with black hijab
Licensed from: Mirage3 / yayimages.com

Ved første øyekast høres dette uskyldig og greit ut, helt til jeg kom i prat med en av pasientene på et legekontor. Jeg hadde selv time der og satt og ventet på venterommet. Hun kom inn døren med en liten jente som diltet etter. Hun satt seg ned ved min side, og på forståelig men dårlig norsk spurte hun om jeg var her alene? Selvsagt svarte jeg, med det første tenkte jeg at det var et rart spørsmål, dette skjønte sikkert denne dama på ansiktsuttrykket mitt og hun begynte å forklare hvorfor hun spurte. Denne gangen var hun der på grunn av datteren. Hun hadde fått øyebetennelse, men hvis legetimen hadde omhandlet henne måtte hun med ordre hjemmefra ha med «tolk». Denne tolken måtte gjerne bestå av mannen hennes, svigerinna eller svigermor.

Hun fortsatte videre at hun hadde fire barn og ønsket å begynne på prevensjon, men dette ønsket var hun alene om da deres fire barn var jenter og mannen ønsket seg en gutt. Hun hadde enda ikke kunnet ta opp dette med sin fastlege, for hver gang hun hadde time hos legen hadde det blitt en rutine at ett av medlemmene fra hans familie fulgte henne som «tolk».  I dag hadde det ikke blitt bestilt tolk da hun hadde fått en hastetime på grunn av datteren.

Jeg prøvde meg litt frem og sa, du snakker jo forståelig norsk så kan du ikke spør legen i dag om muligheter for prevensjon, med et smil så svarte hun at det var det som var planen. Mitt navn ble ropt opp og samtalen ble avsluttet. Når jeg kom ut fra legen var hun enten dratt eller gått inn til legen. Men tankene mine fortsatte, og spørsmål om rutiner hos leger og hvor stort problem dette egentlig er, dukket opp?

Prevensjon er jo en liten sak når man ser på det store bilde. Tenk hvis denne kvinnen blir utsatt for vold og andre krenkende hendelser. Hvordan skal hun få nådd ut til sin lege hvis hun alltid har med mannen, svigermor eller svigerinnen?

Hvert år blir ca. 20 000 kvinner i Norge utsatt for vold og andre alvorlige krenkelser fra samboer eller ektefelle. Mørketallene for vold i nære relasjoner er trolig store. Hvordan skal vi klare å avdekke slike hendelser når kvinnen ikke har mulighet til å foreta en fortrolig samtale med sin fastlege uten at hun blir kontrollert og overvåket? Her må det en endring til i vedtektene slik at ?egne tolker? ikke kan brukes og rutinene hos legene må skjerpes, dersom dette er et eksisterende problem. Vi kan ikke overlate oppdagelsen av slike hendelser til tilfeldigheter.

Æsæl Manouchehri

Styremedlem LIM

For mange kvinner er hver dag Black Friday!

I dag bryter helvete løs, kvinner fra alle kulturer og sosiale lag løper for livet. Søvnløse netter, angst for om man kommer til å overleve nettopp denne fredagen, kanskje med barna under den ene armen og lommeboka under den andre, blir klærne revet, håret dradd og friheten blir satt på prøve. Nei jeg snakker ikke om de ville tilstandene Black Friday skaper, men den ville hverdagen og omstendighetene kvinner over hele verden lever under.

Ifølge en studie utført av Verdensbanken er vold mot kvinner så omfattende at det utgjør en global helsetrussel på linje med HIV/AIDS og kreft. Doktorgradsarbeidet til Kjersti Alsaker ved Universitetet i Bergen viser også at kvinner ved norske krisesenter har betydelig dårligere helse og livskvalitet enn for eksempel soldater som har vært i krig.

Men allikevel er fokuset i dag 25.november på den internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner, shopping, tilbud og krigstilstander i handlegatene.

Innlegget fortsetter under bilde

Composite image of sad pretty brunette holding her head
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Målet med denne dagen er at søkelyset skal rettes mot vold mot kvinner som globalt problem, og som finner sted i alle samfunn og kulturer. Volden kjenner ingen grenser og utøves på tvers av alder, rase, kultur, geografi eller levekår. Den finner sted i hjemmet, på gater, på skoler, på arbeidsplassen, på åkrer, i flyktningeleirer, i konflikter og krisesituasjoner. Vold mot kvinner er brudd på menneskerettigheter og er aldri noen privatsak, men et samfunnsproblem som rammer millioner av kvinner og setter utvikling av alle samfunn tilbake. 

Kvinnene får livene sine ødelagt, det fører til at familier ødelegges og barna ofte blir vitner til eller selv ofre for voldelige handlinger. Kjønnsbasert vold går også utover produktiviteten i samfunnet, reduserer menneskelige ressurser og undergraver økonomisk vekst. Ikke minst slår FN fast at denne volden utfordrer likestillingen mellom menn og kvinner.

Selv om mange syntes det er gøy og nyttig med gode tilbud, som for øvrig kanskje ikke er så gode allikevel, når man ser at mange butikker skrur opp prisene på varene ukene før slike handelsdager, for deretter å sette de ned til den prisen de egentlig tar for varen, klarer vi å bli lurt hver gang. Selv om dette er irriterende og vi føler oss lurt i ettertid, så er ikke dette et ukjent fenomen fra butikkenes side, ei heller er dette et internasjonalt problem. Men det er vold mot kvinner.

Fredag 25.november er en dag jeg velger å fokusere på disse kvinnene og på hvor lang vei vi har å gå når det gjelder likestilling. Mitt tilbakeblikk skal ikke handle om høy puls, rask gange i handlegatene, tom lommebok og unødvendige kjøp, men kvinners posisjon og frihet.

 

Æsæl Manouchehri
Styremedlem LIM

 

Religion rekrutterer bedre enn politikk- samfunn på feil kurs

I henhold til SSB har siden 2005 antallet medlemmer i tros- og livssynssamfunn omfattet av statstilskudd økt med drøyt 100 000 medlemmer, som utgjør en vekst på nær 27 prosent i disse syv årene. Veksten i medlemmer var litt høyere fra 2010 til 2011 enn den var året før.

Per 1. januar 2011 var 22 prosent av alle medlemmer i tros- og livssynssamfunn - eller 106 700 personer - medlemmer i islamske trossamfunn.

Oslo er fylket der flest står i et tros- eller livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Blant dem som bor i Oslo, har de islamske samfunnene nærmere 48 000 medlemmer. Kristne trossamfunn har om lag 44 100 medlemmer. Oslo hadde den største veksten i antallet medlemmer fra 1. januar 2010, med 8 900, eller 8,2 prosent.

Innlegget fortsetter under bilde

Lion of the norwegian parlament
Licensed from: Maeroe / yayimages.com

Motsatte tendenser ser vi i de ulike politiske organisasjonene. Her er en tendens til at færre er medlemmer og aktive. Politisk deltakelse innebærer en rekke ting som blant annet medlemskap i politiske partier, deltakelse på politiske møter, kontakt med politikere, underskrivning av opprop og deltakelse i demonstrasjoner. Men den mest utbredte måten å måle aktiviteten på er likevel valgdeltakelse.

I 2011 ble det mye snakk om valgdeltakelse i Norge. Det er det representative demokratiet som utgjør kjernen i det norske folkestyret og sekulære stat. Og det er her befolkningen, spesielt ungdom bør gjør en innsats hvis de ønsker endringer i samfunnet.

På samme måte som valgdeltakelsen er også andelen med medlemskap i politiske organisasjoner på vei ned. Data fra levekårsundersøkelsene de siste tiårene viser en nedadgående trend både for medlemskap og aktivitet i politiske organisasjoner de siste 25 årene. Tall fra 2007 viser at bare 8 prosent av den voksne befolkningen er medlemmer i partier, 3 prosent regner seg som aktive, og aktiviteten er omtrent likt fordelt blant begge kjønn.

Andelen av befolkningen som er medlemmer og aktive i politiske partier, er om lag halvert, sammenlignet med nivået fra begynnelsen av 1990-tallet (Barstad og Hellevik 2004).

Innlegget fortsetter under bilde

Smiling little school kids in school corridor
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Religion er ikke bare bra eller bare dårlig, ut fra forskningsbildet i dag. Det er både-og. Noen ganger har det positive konsekvenser at folk har religiøse forestillinger, mens det har negative konsekvenser i andre tilfeller.

Men på ett område er forskningen relativt klar: Man trenger ikke religion for å ha det bra. Det er ikke nødvendig med religion for at samfunnet skal fungere. Det er heller ikke lenger slik at det er nødvendig med religion for at folk skal oppføre seg bra overfor andre.

Misforstå meg rett, det går an å ha to tanker i hodet på én gang. Det går an å være for en sekulær styring av staten og protestere mot for eksempel religiøs omskjæring i norske sykehus og diskriminering av homofile, samtidig som man mener folk har rett til å tro på det de vil. Religionsfriheten er sentral, og privat må folk få lov til å tro på akkurat hva de vil. Men det er når den tar over den samfunnsmessige arena det byr på problemer.

Etter mitt syn er dette en bekreftelse på at den sekulære stat nok en gang er truet av religion og at religion på generelt grunnlag har fått for stor arena i samfunnet på bekostning av deltakelse i andre produktive politiske arenaer.

Allerede tidlig i undervisningsløpet burde det innføres fag som setter mer fokus på Norge som en sekulær stat og at det er gjennom politisk aktivitet man oppnår endringer i samfunnet. Mer kunnskap om de forskjellige partiene og deres ståsted er med på å øke engasjementet blant unge som igjen kan videre føre til større valgdeltakelse.

Dette vil nok støte noen. Det vil provosere folks «religiøse følelser». Men det er den eneste måten man på sikt kan oppnå det frie, rettferdige samfunnet vi kjemper for, et samfunn der mennesket, ikke gud, er den store skaperkraften. Ei heller kan vi se bort ifra fakta og tall som vises i statistikken.

Æsæl Manouchehri
Styremedlem LIM

La Norge forbli norsk

Når stemmer i samfunnet blir forvekslet med svartmaling og propaganda må man ta til motmæle. Når man kun ser problemene med at noen barn angivelig må forklare sin tro, men fortrenger det faktumet at troen i seg selv skaper større utfordringer for barna og deres oppvekst, må man ta til motmæle.
 
Jeg tilhører den generasjon som vokste opp i Norge med å ikke måtte forholde meg til en religion eller spørsmål rundt det i det hele tatt. En generasjon hvor barn var barn og religion var en privat affære. En privat sak som ikke ble flagget gjennom min eksistens som barn på verken skole eller andre fritids- og sportslige arenaer.
 
Innlegget fortsetter under bildet.

Children saying their prayers in park
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

I bloggen til Nazim Rizvi fra Drammen fremstiller hun nordmenn, eksil iranere og ikke minst Hege Storhaug som motpoler til det samfunnet hun drømmer om. Et samfunn der nordmenn angivelig drømmer å se muslimer spise svin, hvor majoriteten må tilpasse seg minoriteten og religionsfrihet som for øvrig innebærer frihet til å tro på hva mann vil, blir erstattet med fri religionspraksis.
 
Jeg har bodd i Norge i over 30år uten å oppleve en eneste nordmann som drømmer om at muslimer skal spise svin, men jeg har derimot møtt mange nordmenn som drømmer om et trygt og fredelig Norge. Hvor minoriteter tilpasser seg majoriteten og ikke omvendt. Denne drømmen må jeg ærlig innrømme at jeg deler med dem.
 
Bloggeren sår tvil om arbeidet som er blitt utført i forbindelse med rapporten Utrop la frem i forhold til Moskeene i Oslo og begrunner dette med forskerens bakgrunn fra Iran. Hun påstår at rapporten er gjennomsyret og farget av hans personlige opplevelser fra hjemlandet. Jeg er stygt redd for, til bloggernes fortvilelse, at utfallet av rapporten ikke hadde blitt annerledes hvis forskeren hadde vært etnisk norsk eller religionsforsker da faktiske forhold i moskeene er blitt lagt til grunne for resultatet og konklusjonen i rapporten.
 
Bloggeren har videre et behov for å plasser skylden for at Norge ikke er slik hun drømmer om, nemlig en religiøs stat. Det er helt riktig observert, vi bor i Norge og ikke i Iran, da ser jeg ikke behovet hennes for å skape iranske tilstander i Norge.
 
Norge er per definisjon en sekulær stat som er nøytral i forhold til religion. En stat må nødvendigvis være sekulær for å være fullt ut demokratisk, selv om sekularisme i seg selv ikke er tilstrekkelig for et demokrati. Det er denne nøytraliteten jeg som eksil iraner jobber for, ett fullverdig demokratisk samfunn og stat der religion om det skulle være islam, jødedommen eller hinduismen skal ha begrenset med plass og rom.
 
Personlig mener jeg det er alles plikt, ikke bare eksil iranere, å bidra til at det landet de bor i ikke svekker sitt demokratiske styresett på bakgrunn av religiøse krav. Noen gjør dette arbeidet gjennom opplysning mens andre som henne motarbeider dette gjennom svartmaling og brunbeising. Jeg har valgt min metode og bloggeren har valgt sin.
 
Jeg skulle ønske stemmer som henne, som påstår at de har innsikt i de faktiske "ikke kritikkverdige" forholdene i moskeen heller hadde brukt tiden sin på å dokumentere og legge dette frem for nordmenn, eksil iranere og Hege Storhaug slik at vi kunne moderer vår "kritikk". Inntil da så tror jeg ikke hun og disse moskeene skal vente på en Nobels fredspris i 2017.

Vi utnytter nordmenns tolerante holdning og kultur!

Det som slår meg når jeg ser på kravene som kommer fra minoritetene i landet vårt i nyere tid kontra de som kom for noen tiår tilbake er endringen i retorikken og holdningene deres. Om det skulle være krav om å gå med hijab på jobb, eller nekting av å utfører arbeidsoppgaver på bakgrunn av tro og personlige oppfatninger blir jeg slått av mangelen på takknemlighet og ydmykhet disse menneskene viser.

Historiene har tatt en skarp vending og fokuset er etter mitt syn gått fra, hva kan jeg bidra med som ny i dette landet, til hva har dette landet å tilby meg. Da vi kom til Norge på begynnelsen av 80-tallet var det ikke lettere å få jobb med ett ikke europeisk navn eller utseende enn det er i dag. Allikevel løp mine foreldre og mange av de andre innvandreren vi kjente, mellom flere jobber for å få hverdagen til å gå rundt.

De fleste var tilsynelatende fornøyde over å ha et tak over hode, en jobb å gå til og ellers en seng å sove i på kvelden. Alternativet i vårt tilfelle var så mye verre, ja faktisk livsfarlig. Et hjemland vi aldri kunne returnere til da tortur og henrettelse var i vente. Det var aldri snakk om våre rettigheter og hva vi har krav på som nye borgere i dette landet. Vår tro eller livstil fra Iran var aldri et emne for hvordan vi skulle leve i Norge. Vi var tatt inn i dette landet på landets premisser og måtte tilpasse oss deretter.

For oss handlet det om å få det Iran ikke kunne tilby oss lengre, et fritt land, ytringsfrihet og et sted å sove der man kunne legge seg uten å frykte for livet.
Dette aksepterte mine foreldre raskt, og denne takknemligheten og ydmykheten ble videreført til oss barna. Norge var vårt nye hjemland.
Dette var for oss en av nøklene til en vellykket integrering. Vi slo oss til ro med at det er her vi skal bli gamle og sammen med resten av Norges befolkning skulle vi som dem også være med å bidra til dette samfunnet.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Norwegian passport
Licensed from: Brage / yayimages.com

Hvor har taknemligheten og ydmykheten blitt av?

Det eierforholdet jeg fikk til Norge gjennom min oppvekst, påvirket min identitet som person. Jeg kommer fra Iran, men er Norsk av oppvekst. Verdiene mine er det beste fra to forskjellige kulturer og jeg nyter denne «splittete» identiteten. Det som var felles for begge disse kulturene, var læren om takknemlighet og ydmykhet. Noe som er en mangelvare i dagens diskusjon rundt innvandring og integrering.

De fleste innvandrere som kommer til Norge har også disse to egenskapene i sekken sin fra før, men noen av dem ser ut til å ha mistet eller byttet denne ydmykheten og takknemligheten mot krav, en eller annen plass på ferden mot Norge.

I dag er mye av fokuset på alt en ikke får, alt som blir gjort feil og ikke minst skyldplassering. En skyldplassering hos regjeringen, den etnisk norske naboen som ikke inviterer deg på kaffe eller arbeidsgivere som har regler for hvordan man skal kle seg på arbeidsplassen, fører ikke til at man bli mer vellykket i denne personlige integrerings prosessen. Heller tvert imot kan det bli en hvilepute for den egeninnsatsen som må legges til grunne for å oppnå dette.

Disse røstene som taler høyt om krav og rettigheter her i Norge nå, har merkelig nok vært tause i egne land, sikkert i frykt for livet eller andre brutale straffer og mangel på ytringsfrihet. Det er da jeg ofte stiller meg selv spørsmålet, utnytter innvandrer Norge og nordmenns tolerante holdning og kultur for å fremme egne personlige holdninger i lovens navn? Mitt svar er dessverre ja. Det er ikke bare landets velferdsordninger som er et trekkplaster, men også muligheten til å utnytte den tolerante holdningen som den gjennomsnittlige borgeren har i landet. Hvis vi ikke moderer våre krav som innvandrer så tror jeg dessverre at denne tolerante holdningen kommer til å dø ut og bli erstattet med noe verre.

En sammenlikning på hva vi forlot i Iran og hva vi har fått i Norge har vært en enkel øvelse og pekepinn på om vi skal klage eller vise takknemlighet for meg. Dette er en god øvelse å gjøre for de som enda måtte være i tvil.

Når skal vi ansvarliggjør mødrene?

Kjønnsroller varierer betydelig på tvers av kulturer og landegrenser. Faktisk så er alle kjønnsroller kulturelt og historisk betinget, noe som betyr at de ikke kan analyseres utenfor sine kulturelle og historiske kontekster.

De fleste av oss har sett nok dyreprogrammer til å skjønne at naturen ikke gir noen standard modell for "riktige" kvinne og mannsroller. Denne påstanden kompliserer rolleplasseringen da det ikke finnes en standard vi kan følge på tvers av landegrensene og kulturene.

Hva det vil si å enten være en kvinne eller en mann er forskjellige i ulike samfunn, noe som tyder på at det er et sterkt sosialt eller kulturelt innslag i definisjonen. Men vår opplevelse av oss selv som kvinner stikker langt dypere enn en form for sosial hjernevasking fra samfunnet.

Dette reiser et spørsmål: hvorfor har det blitt slik at det sosiale eller kulturelle aspektet i samfunnet er blitt så dypt forankret at vi har glemt vår egen opplevelse av oss selv som kvinner?

Som Rosalind Gill har skrevet, "det sosialt konstruerte idealet kvinne er internalisert og gjort til vår egen, det er virkelig, virkelig, dypt vår egen, vi føler ikke lenger dette som eksterne pålegg, men som autentisk vårt"

Det er også åpenbart at i det moderne norske samfunnet har kjønnsrollene ikke forsvunnet helt. På mange måter har kjønnsrollene blitt mer og mer tydelige. Det er bare å ta en titt i butikken der produktserier som retter seg mot kvinner og menn er ulike, med en forventning om at kvinnene har egne smaker og tanker rundt livsstilen sin.

Jeg har etter flere runder prøvd å komme til bunns i hvorfor minoritetskvinner blir sett på som hjelpeløse jomfruer i nød, som angivelig trenger "beskyttelse" fra menn. Og hvorfor bestemmelsesretten er blitt overlatt til ektefeller, brødre, fedre og gjerne andre menn innad i miljøene. Er dette deres eget ønske, eller  det er noe som følger oppdragelsen.


Misforstått kvinnebeskyttelse og kjønnsrolle i Norge

Tradisjonelt har kvinner av minoritetsbakgrunn blitt sett på innad i de muslimske kulturene som spesielle og derfor blitt beskyttet. Kvinnene er blitt sett på som mannens ære, og er derfor blitt nøye bevoktet av sine menn. Kvinner er hedret og respektert som gode koner, mødre og rene mennesker. Vi har over lengre tid aksepert at det omtrent kun er dette vi mestrer og duger til.

Behandling av kvinner varierer imidlertid mellom geografisk område, etniske grupper og klasse. Kvinnene som er velstående, høyt utdannede, eller bor i storbyene har en tendens til å ha mer frihet enn kvinnene som bor i distriktene.

Norge som land kan legge mye til rette for at prinsipper som likeverd og likestilling blir kjent og opprettholdt i henhold til loven. Men det kulturelle oppgjøret må komme innad. Vi har en tendens til å kun skylde på mennene og deres behov for å overstyre kvinner. Stor del av skylden ligger der og kritikken er berettiget, men for å oppnå en endring holder det ikke bare å lære minoritetskvinner om hvilke rettigheter de har i Norge. Det holder heller ikke at vi nevner likestilling og likeverd når det i praksis ikke eksisterer blant dem. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Muslim greeting
Licensed from: szefei / yayimages.com

Nå må mødrene og kvinnene ta ansvar!

Vi må innse at mange av kvinnene innad i disse miljøene også er en del av denne ukulturen og problemet. Når mennene går på jobb og har forlatt hjemmearenaen, sitter kvinnene ofte igjen med mye påvirkningsmakt gjennom oppdragelse. Det er der arbeidet og oppgjøret må starte. Mødrene og kvinnene må fjerne begrensningene og skillet som i dag eksisterer blant gutte- og jente barna. Barna må få lik frihet til å kle seg som de vil, delta på aktiviteter og lik frihet til å ta egne valg for fremtiden. Mødrene må lære guttene om hvordan de skal behandler kvinner og at de er likestilte i Norge. Samtidig må jentene få den tryggheten til å bryte med kjønnsollen.

Vi må selvsagt samtidig våge å utfordre de menneskene som utfordrer likestillingen og likeverdet blant minoritetskvinnene, utfordre den ukulturen og holdningen som holder minoritetskvinnene tilbake og tar fra dem bestemmelsesretten. Men en av de største kampene må vi ta med de kvinnene som opplærer jentebarna sine til å følge den samme kjønnsrollemodellen de selv har blitt opplært til å følge.