hits

mars 2017

Islamsk Råd Norge, signaleffekten motstrider hele ansettelsesformålet!


Foto:skjermbilde NRK/ Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)
 

I dag gikk Islamsk Råd Norge ut med en pressemelding om at de har ansatt konvertitt Leyla Hasic som ny administrasjonskonsulent som skal jobbe med kommunikasjonsarbeid og være brobygger i samfunnsdebatten.

I seg selv er det et steg frem at IRN har ansatt en kvinne, men etter den søte kløe så kommer den sure svie. Signaleffekten motstrider hele ansettelsesformålet!

Niqab i seg selv er kvinneundertrykkende og dehumaniserende. Den usynlig gjør kvinner i samfunnet  Det er fortsatt voldsomme debatter blant islamske lærde om hvorvidt niqab er et krav fra islam eller ikke. Ifølge BBC er de fleste forskere, inkludert de fire viktigste skolene i islamsk rettsvitenskap enige om at niqab ikke er en plikt og at det også er historisk sant at niqab eksisterte før islam. Med denne ansettelsen representerer denne kvinnen angivelig muslimske kvinner. Men faktum er at slik tildekking er ikke representativt for verken Islam eller muslimske kvinner, og signaleffekten som blir sendt ut er avstand, fremmedgjøring og usynliggjøring av kvinner i samfunnet og det man kan si med sikkerhet er at slik bygges ikke broer, slik rives broer.

Når selv de mest seriøse imamene og den lærde muslimske verden har fordømt dette plagget og tar avstand fra forenligheten mellom niqab og islam, syntes jeg det underlig at forkjemperne for plagget her i Norge ønsker å ta plass i debatten og at en seriøs organisasjon som IRN som angivelig skulle ha ønsket de beste forhold for Islam i Norge, lar dette være representativt for deres religion, vell viten om at dette ikke har rot i Islam. Men heller representerer et kvinnesyn som ikke hører hjemme noen plass, i hvert fall ikke i det frie Norge og nå med støtte og forankring hos IRN.

I fare for å gjenta meg selv så kan jeg si at i beste fall, på en god dag, kan man kalle niqab ett religiøst uttrykk, og religiøse uttrykk er basert på personlige religiøse tolkninger. Mitt fokus, da jeg ikke anser dette som islam, er prinsipielle ønsker og tanker om hva slags samfunn vi vil ha og tillater i Norge. Nettopp på bakgrunn av at vi ikke kan se i fremtiden og forutse hvilke utfordringer personlige tolkninger kan skape for vårt samfunn. 

Videre med et slikt plagg utfordrer vi den mellommenneskelige kommunikasjonen. Viktige elementer som ansiktsuttrykk og kroppsspråk forsvinner ved en tildekking og skaper rom for misforståelser. Dette skaper i verstefall distanse, ekskludering og ett parallellsamfunn.

Ikke minst må vi ikke glemme at en andel av vår befolkning, angivelig flere enn de som bruker niqab, er hørselshemmede. Denne gruppen mennesker er avhengig av å «lese på munn» for å kunne forstå hva vi sier, med mindre vi behersker tegnspråk. Dette blir ikke mulig når munnen er tildekket.

Det andre er det prinsipielle samfunnsmessige argumentet som går ut på om vi ønsker ett anonymt samfunn. Det er her et av hovedargumentene for at ikke vi kan akseptere heldekking i samfunnet ligger. Norge er bygd opp på identifisering gjennom ansiktsgjenkjenning, kontrollert opp mot våre identifikasjonspapirer. Man ser ved en heldekking, at noe så enkelt og prosaisk som identifisering og id-sjekk ved rekommandert postlevering byr på utfordringer. Samme utfordringene møter man i bank, politikontroll, pass og hos andre instanser som krever identifisering.

Det finnes også argumenter som bygger opp under kvinnediskriminering, undertrykkelse av kvinner, dehumanisering og fremmedgjøring som i seg selv er så store temaer og grunner nok for at vi ikke kan unngå å ta debatten om å forby et plagg som niqab. 
Nordmenn er et folkeslag som verdsetter multikulturalisme og sekularisme, men med slike ansettelser blir det allerede eksisterende gapet mellom majoriteten og muslimene bare større og steile fronter blir bare steilere.

Min oppfordring til alle muslimer i Norge, især muslimske kvinner, ta til motmæle og ikke la dette være vårt ansikt utad. Vi er så mye mer enn dette.

Samtidig vil jeg rette en henstilling til IRN, dette er ikke Islam. Dere gjør muslimer i Norge en bjørnetjeneste, vi trenger ikke mer bensin på bålet. 

 

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Horten kommune har dere ikke fulgt med i timen????

Muslim woman in distress
Licensed from: Mirage3 / yayimages.com

Ut i distriktene, nærmere bestemt i Horten sitter det politikere som tror at vi minoritetskvinner er hjelpeløse jomfruer i nød. De rir på sine store hvite hester og skal redde oss fra uretten som skjer i verden. I seg selv er dette en veldig hyggelig tanke, men disse politikerne i Horten har sett bort ifra fakta og i kampens hete oversett våres røster. Nå sier Horten kommune ja til heldekkende plagg på skolen.

-Vi vil ikke ha noe forbud i det hele tatt, sa Truls Sanaker i Ap, og fikk straks full støtte fra Eddy Robertsen, lederen i hovedutvalget for kultur, oppvekst og familie.

Så hør her kjære Truls Sanaker Ap, Sv, V i Horten kommunes hovedutvalg for kultur, oppvekst og familie, om ikke på meg, men på folk i egne rekker.

Å vise toleranse for diskriminerende holdninger og kulturer er ikke synonymt med det å være tolerant og inkluderende. I dette tilfellet er det heller tvert imot. Med et slikt vedtak som ble gjort, inkluderer dere kvinner og barn i bestefall i instituttenes fire vegger, men dere ekskluderer dem fra innholdet og friheten som andre kvinner besitter. Alt dette for å opptre politisk korrekt.

Vi som har flyktet fra et lukket og undertrykt regime i våres hjemland ønsker frihet, likestilling og like muligheter. Med dette vedtaket frarøver dere oss alle disse tre rettigheten på engang. Om dere ikke har fått med dere hva som skjer i andre byer i Norge, og ellers resten av verden, så må dere snu dere i egne rekker og høre på individene i deres eget parti som vet hvor skoen trykker.

Før helgen leste jeg et innlegg av Anahita Jafari, som sant nok ikke sitter i dette utvalget, men som er en sentral Ap-politiker i Horten. Hun uttrykker at hun er skuffet over eget parti. Og benevner burka og niqab som kvinnediskriminerende plagg som er med på å hindrer inkludering i det norske samfunnet.

Hun skriver også at dette kan skape utfordringer på skolen i forhold til deltakelse i nødvendige aktiviteter, og spesielt for yngre kvinner og mener dette er alvorlig.Makthierarkiet som menn råder blir også nevnt, noe jeg selv som minoritetskvinner absolutt kjenner til og jeg støtter påstanden om at dette eksisterer fullt ut og at et slikt vedtak gir legitimitet til slike hierarkier gjennom et folkevalgt organ i Norge.

Videre ser vi etter Senterpartiets landsmøte at de gikk inn for at det i første rekke skal innføres et nasjonalt regelverk som forbyr bruken av ansiktsdekkende plagg i grunnskoler, videregående skoler og høyere utdanning. En de viktigste årsakene til vedtaket om nikab-forbud fra Sp-landsmøtet er at plagg som dekker ansiktet hindrer kommunikasjon og relasjon mellom mennesker i skoler og utdanningsinstitusjoner

Det store spørsmålet mitt er, hva er det disse folkevalgte i Horten hviler sin argumentasjonsrekke på som slår ut prinsipper som likestilling, frihet, like muligheter og motarbeidelses av makthierarkier og sosial kontroll?

Uansett så er det ikke for sent, dette skal behandles i kommunestyret om en uke og jeg håper disse politikerne tar til seg disse innspillene og gjør om vedtaket sitt.

Alt annet ville vært et hån mot disse kvinnene og alle andre kvinner som lever under kontroll og press på lands- og verdensbasis.

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Sylvi Listhaug dette er banebrytende!

Got U
Licensed from: winterling / yayimages.com

Nå har statsråd Sylvi Listhaug nok en gang bevist at hun mener alvor når det gjelder kvinners rettigheter i Norge. Det er banebrytende at Norge er det landet som ønsker å kriminalisere avvergingsplikten i forhold til tvangsekteskap.

Tvangsekteskap er ingen spøk. Det er et av de verste overgrepene et menneske kan bli utsatt for. Barn helt ned i 13-årsalderen er blitt tvangsgiftet i Norge de siste årene. Vi har alle vært informert om at tvangsekteskap foregår i Norge uten at vi har kunnet gjort så mye med det annet enn å riste på hode, skrive innlegg og ta debattene. Dette har resultert i et opplysningsarbeid som har vært viktig, men ikke nok for å håndtere problemet.  
Dette har lenge vært ulovlig i Norge uten at rettslig forfølgelse har vært en naturlig følge av denne handlingen især når det har foregått og handlet om utenomrettslige og religiøse godkjennelser av ekteskapet. Flere tiltak må iverksettes og nok en gang tar statsråden kvinners rettighet på alvor.

Utenriksstasjonene blant annet i Pakistan, Tyrkia og Irak meldte i perioden 2008-2013 at 62 barn og unge tok kontakt med dem etter gjennomførte tvangsekteskap og 150 mennesker fryktet tvangsekteskap. I skolene i Norge ble rådgivere kontaktet av 63 elever som var tvangsgiftet og 421 som fryktet tvangsekteskap totalt. Dette innbar alle etnisiteter og bakgrunn. I tillegg til disse kommer all mørketallene som vi ikke har noen oversikt over. Dette er alt for høye tall som vi ikke kan akseptere i et samfunn som er tuftet på likestilling- menneskerettighet og likeverd.

Tvangsekteskap er ikke en enkel hendelse men et nøye planlagt ritual som foregår over lengre tid. Tiltakene som iverksettes må ramme hele forløpet også tiden etter tvangsekteskapet blir avverget. Dette forbudet rammer først og fremst startfasen og kan være med på å hindre at selve tvangsekteskapet blir gjennomført. Kriminaliseringen kan være med på å sende et kraftig signal om at det ikke lengre aksepteres at man bare lukker øynene, eller ser en annen vei når menneskerettighetene til disse individene blir brutt. Det er veldig bra og viktig.

Woman walking alone
Licensed from: elwynn / yayimages.com

Men samtidig så vet vi at disse partene som bryter med ett slikt ritual, enten før inngåelsen eller etter inngåelsen, blir utstøtt av familien, nettverket, venner og deres kjente miljøer. De blir overlatt til seg selv og må bygge sine liv på egen hånd, ikke bare uten noen form for støtte, men ofte med dårlige forutsetninger og til tider med motarbeidelse fra det samme nettverket som en gang var det støttende og trygge elementet i livene deres. De har ingen tilhørighet eller "safe-soner", som de kan føle seg trygge hos og livene deres blir i løpet av kort tid snudd helt op ned. Det er derfor viktig at vi ikke bare iverksetter tiltak som avverger slike ekteskap og straffer de som er medvirkende, men parallelt må vi iverksette tiltak som hjelper disse menneskene tilbake i samfunnet, slik at de kan klare seg selv og får trygge omgivelser å leve i.

Jeg håper statsråden følger opp denne delen av dette forløpet med like stor tyngde som hun nå gjør med en kriminalisering av avvergingsplikten og stiller krav til oppfølging av disse individene etter at prosessen er blitt avverget. Disse menneskene står helt alene, og det er i den situasjonen de trenger mest hjelp for å komme seg på bena igjen.

 

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold