hits

april 2017

Friheten må vurderes etter resultatet av konsekvensene

Middle eastern man physically abusing his wife on black background (this picture have been shot with a Hasselblad HD3 II 31 megapixels)
Foto: Istock

I flere runder har vi prøvd å kaste lys over de negative sidene ved tvangstildekking av kvinner, både nasjonalt og internasjonalt. Noe av motstanden man møter er blant annet at kvinner må selv få velge fritt hva de ønsker å gå med. Et prinsipp som man i utgangspunktet ikke har problemer med å støtte.

Men når konsekvensen av den samme friheten får et fatalt utfall slik som det gjorde for den 21 år gamle kvinnen «Bina» som flyttet til Sverige i november 2015. Kvinnen, samt hennes ektemann og unge datter, ble plassert på et flyktningmottak i Maiannelund, men etter bare syv måneder i Sverige ble hun drept av sin ektemann.

Bakgrunnen for drapet skal i følge hennes søstre være at hun ville slutte å gå med slør.

Skjermdump fra Aftonbladet

Den svenske avisen Aftonbladet har også avdekket at denne saken ikke er unik. Bare i 2016 ble seks kvinner, som hadde oppholdt seg i landet i mindre enn fire år, drept.

  • En 24 år gammel kvinne fra Afghanistan gikk fra sin mann etter bare to måneder i Sverige, og flyttet inn med en annen ung mann i Södertälje. Både hun og den unge mannen ble drept 15. januar.
  • En 45 år gammel kvinne på flukt fra krigen i Syria ble den 28. mars drept av sin sjalu ektemann på en skogstur.
  • En 31 år gammel kvinne fra Eritrea angret på at hun hadde lovet å gifte seg med en landsmann i Kiruna. Han kvelte henne den 26. juli, og hang henne så i dusjen i et forsøk på å få det hele til å se ut som selvdrap.
  • Den 22. november ble en 30 år gammel kvinne drept av sin ektemann. Hun hadde levd i Sverige i to år, men da ektemannen flyttet etter oppfattet han kvinnen som forandret. Hun ble drept foran parets barn.
  • Den 9. desember ble en kvinne drept i Färsta med øks. Hennes eldre samboer tok deretter sitt eget liv.

Det er i slike situasjoner og etter slike hendelser man lett forstår at friheten til å dekke seg til ikke kan sammenliknes med friheten til å gå uten tvangstildekning. Vi hører aldri om æresrelaterte drap på kvinner som har valgt å dekke seg til, da balansen på frihet er knyttet opp mot mannens ære og når han føler seg krenket.

Videre ser vi at premissene som blir lagt for denne type frihet, nå overlatt til blant annet det landet som foretar flest brudd på nettopp disse standardene- Saudi Arabia. En frihet som skal fremme kvinners rettigheter, dokumentasjon på realiteten kvinner har i de forskjellige landene i verden og forming av globale standarder på likestilling og bemyndiggjøring av kvinner.

Er vi så naive at vi tror at de samme personene som tillater og støtter opp om denne type urett mot kvinner, i en internasjonal sammenheng skal forsvare kvinners rettigheter og frihet i strid med sitt eget lovverk som praktiseres i deres eget land?

Dette i seg selv er en hån mot kvinner verden over. Skulle man få best resultat av et slikt arbeid, burde majoriteten av panelet bestå av en sammensetning av kvinner som besitter full frihet og kvinner som er undertrykt og ikke eier noen type frihet utenom den mannen bestemmer at kvinnen skal ha.  

Friheten må vurderes etter resultatet av konsekvensene som kommer når kvinner prøver å etterstrebe full frihet. Når resultatet blir fatalt har vi feilet på vegne av alle kvinners frihet. Enten så er alle kvinner frie, ellers så er de ikke det. Vi kan ikke snakke om frihet for kvinner når det kun gjelder de i Vesten med vestlig bakgrunn.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold

Tigging, cheap ticket to Heaven


Foto Erlend Aas/NTB Scanpix

Vi har vært vitne til at nok en gang blir tigging og et eventuelt tiggerforbud et tema i media og dette vekker debatt. Vi er også fullstendig klar over at et forbud ikke løser utfordringer som følge av tigging i byene, ei heller de problemene som fører til at mennesker faktisk velger å forlate deres hjemland for å tigge i andre land.

Samtidig kan vi ikke lukke øynene for de utfordringene vi møter som forsøpling, forlatte «camper», avføring i naturskjønne områder, kriminalitetsbilde og menneskehandel i barmhjertighetens øyeblikk. De fleste mennesker har medlidenhet for mennesker i nød, og ønsker å bidra der de kan. Spørsmålet er bare til hvilken pris. Og om det faktisk hjelper de menneskene, eller om vi kjøper oss plass i himmelen for en tier eller to i koppen.

Dette er kanskje den minst effektive måten å hjelpe på, ved å putte penger i en plastkopp. Det blir sagt at dersom du gir en mann en fisk så har han mat for en dag, men lærer du ham å fiske så har han fisk for resten av livet. Det er etter dette prinsippet vi må bidra. Det beste vi kan gjøre for disse menneskene i nød er å hjelpe der hjelpen trengs mest og det er ikke på gatene i Oslo. Fattigdomsutfordringene man ser i Norge og Europa er et sosialt problem og de sosiale problemene må bekjempes med sosiale verktøy på deres hjemmebane.  Tigging på gatene i Norge er bare symptomene. Selve «svulsten og sykdommen» har rot i hjemlandene deres, og det er der vi må satse stort.

Et annet aspekt ved denne type tigging som foregår i Norge er at det har blitt sammenliknet med annet type arbeid. Disse menneskene er organisert, de har ofte arbeidsgivere, de bruker «arbeidsantrekk», de har faste arbeidstider og fast arbeidssted. De konkurrerer med andre, og de legger strategier for hvordan de skal lykkes best mulig. Kan det da trekkes paralleller til sosial dumping og må det da ikke bekjempes?

Det er tverrpolitisk enighet om at sosial dumping må motarbeides. Og dette bekjempes gjennom reguleringer og forbud. En ville aldri tillate en rumensk eller polsk arbeider å tjene 100 kroner timen, ei heller at arbeidsgiveren finner husrom til dem i en bil eller under en bro. Slikt blir det i Norge slått hardt ned på gjennom lovverket. Og det fordømmes unisont. Hvis det derimot kommer en ufaglært EØS-borger til Norge og tar jobb som tigger til noen hundre kroner dagen, uten å kunne skaffe seg et bosted eller forsørge seg selv, kalles det ikke sosial dumping, og det er ikke forbudt. Det ønsker mange heller å legge til rette for.

Turid Thesen har drevet hjelpearbeid i Romania i over 20 år. Hun kan fortelle fra sin erfaring at hun opplever at tiggerne som kommer til Norge er selve eliten av romfolket. Det er de mest ressurssterke som kommer og de svake sitter igjen i Romania uten mulighet, eller ønske, om å dra for å tigge.

Denne påstanden nyanserer bildet veldig for meg. Det er helt riktig at de som har klart å komme til Norge er blant de ressurssterke i Romania, men da kan jeg tenke meg hvor forferdelig de som egentlig trenger vår hjelp har det. Dermed blir jeg enda mer motivert for å hjelpe dem som trenger det aller mest hjemme i Romania, enn de som faktisk har klart å komme seg hit.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, Integrering og Mangfold

Sømmelighet ligger i hodet og ikke i det plagget man har på hodet

Power of boss
Licensed from: Sergey Nivens / yayimages.com

Niqab-debatten fortsetter og denne gangen er ikke bare religionsfriheten et tema, men også selvbestemmelsesretten. I utgangspunktet er jeg en forkjemper for at mennesker skal selv ta avgjørelser som omhandler deres egne liv. Men i det sekundet deres avgjørelser er til skade for andre eller sender en støtteerklæring til holdninger og en ukultur som på verdensbasis er et samfunnsproblem, stopper retten til selvbestemmelse for min del.

Lovverket vårt begrenser vår selvbestemmelsesrett i hverdagen uten at dette verken skrives om eller ofres en tanke. Ei heller hindrer disse begrensningene oss i å fungere som mennesker i samfunnet, heller tvert imot. De regulerer oss som mennesker slik at vi kan fungere sammen på best mulig måte. Begrensningene og reguleringene skjer gjennom forbud og påbud.

Eksempler på dette er forbud mot å drikke på offentlig sted, røykeforbud, bålforbud, jakte utenfor jaktsesongen, båndtvang på hunden, gå i land på øyer der fugler har rede, å kjøre bil uten sikkerhetsbelte, påbud med barnestol eller gå naken i gata, selv om vi har betydelig mange flere nudister enn niqabkledde kvinner i Norge. Uten at dette setter igang folkeaksjoner og debatter. Lista er lang, og slik må det være for at ulike mennesker skal fungere harmonisk sammen i samfunnet.

Noen av forbudene og påbudene er i hensyn til andre, mens andre er av hensyn til en selv. Det betyr ikke at vi som mennesker ikke vet vårt eget beste, eller at Norges lover umyndiggjør oss. Men de tar for seg konsekvensene av handlinger veid opp mot utfallet og resultatet.

I noen tilfeller, slik som røykeforbud, begrenses eller forbys røyking for at resultatet ved «fri bruk» kan være fatalt. Legitimering av heldekkende plagg er ikke dødelig slik som røyking, men i integreringsspørsmål og i verdidebatten får dette fatale utfall.

Integreringsprosessen forsinkes om ikke den stanses helt, kvinner fortsetter å bli holdt tilbake og diskriminert på menns premisser, av retningslinjer oppfunnet av menn for å styre kvinners frihet. Hvis vi legitimerer dette i Norge, og ikke erkjenner at på verdensbasis er dette et kvinneundertrykkende, dehumaniserende plagg. Et plagg som kun er til for å begrense kvinner.  Da håner vi alle de over 40 millioner kvinner som er tvangstildekt og kjemper en daglig kamp mot mannshierarkiet og den, i verste fall, dødelige sosiale kontrollen som foregår for å oppnå samme sosiale status som det motsatte kjønn.

Det er klart det alltid vil være enkelttilfeller som sier at de har heldekkende plagg på av fri vilje, men man kan ikke se bort i fra ideologien bak plagget i selvbestemmelsesrettens skygge.

Som jeg har sagt før: kampen for et forbud er ikke på vegne av de som har valgt å dekke seg til, og kan på en varm sommerdag ta valget om å ta den av.  Kampen er for de mange millioner kvinner som ikke har valgt dette selv og har ingen alternativer på varme sommerdager.

Ikke før disse kvinnene har fått friheten til å gå uten tvangstildekking, og dette er blitt akseptert i mannshierarkiet,  blir de gitt reell muligheten til å velge mellom alternativene.

Generalsekretæren i IRN sa det så billedlig under Dagsnytt 18, vi gir muligheter til kvinner i Niqab til å få en jobb, slik at de ikke blir holdt hjemme eller plassert på kjøkkenet. Som om at det var slik at kvinners plass automatisk var på kjøkkenet og at IRN kom ridende på sin store hingst og reddet denne stakkars kvinnen og alle andre tildekte kvinner og ga dem tillatelse og mulighet til å likestilles som menn.

Nei, slik skal det ikke være, ikke IRN, eller noen andre mannshierarkier skal sette premisser for min sømmelighet. La meg si det på samme språket som Generalsekretæren i IRN snakker. Sømmelighet ligger i hodet og ikke i det plagget man har på hodet.

Æsæl Manouchehri
LIM- Likestilling, integrering og mangfold