hits

oktober 2016

Når skal vi ansvarliggjør mødrene?

Kjønnsroller varierer betydelig på tvers av kulturer og landegrenser. Faktisk så er alle kjønnsroller kulturelt og historisk betinget, noe som betyr at de ikke kan analyseres utenfor sine kulturelle og historiske kontekster.

De fleste av oss har sett nok dyreprogrammer til å skjønne at naturen ikke gir noen standard modell for "riktige" kvinne og mannsroller. Denne påstanden kompliserer rolleplasseringen da det ikke finnes en standard vi kan følge på tvers av landegrensene og kulturene.

Hva det vil si å enten være en kvinne eller en mann er forskjellige i ulike samfunn, noe som tyder på at det er et sterkt sosialt eller kulturelt innslag i definisjonen. Men vår opplevelse av oss selv som kvinner stikker langt dypere enn en form for sosial hjernevasking fra samfunnet.

Dette reiser et spørsmål: hvorfor har det blitt slik at det sosiale eller kulturelle aspektet i samfunnet er blitt så dypt forankret at vi har glemt vår egen opplevelse av oss selv som kvinner?

Som Rosalind Gill har skrevet, "det sosialt konstruerte idealet kvinne er internalisert og gjort til vår egen, det er virkelig, virkelig, dypt vår egen, vi føler ikke lenger dette som eksterne pålegg, men som autentisk vårt"

Det er også åpenbart at i det moderne norske samfunnet har kjønnsrollene ikke forsvunnet helt. På mange måter har kjønnsrollene blitt mer og mer tydelige. Det er bare å ta en titt i butikken der produktserier som retter seg mot kvinner og menn er ulike, med en forventning om at kvinnene har egne smaker og tanker rundt livsstilen sin.

Jeg har etter flere runder prøvd å komme til bunns i hvorfor minoritetskvinner blir sett på som hjelpeløse jomfruer i nød, som angivelig trenger "beskyttelse" fra menn. Og hvorfor bestemmelsesretten er blitt overlatt til ektefeller, brødre, fedre og gjerne andre menn innad i miljøene. Er dette deres eget ønske, eller  det er noe som følger oppdragelsen.


Misforstått kvinnebeskyttelse og kjønnsrolle i Norge

Tradisjonelt har kvinner av minoritetsbakgrunn blitt sett på innad i de muslimske kulturene som spesielle og derfor blitt beskyttet. Kvinnene er blitt sett på som mannens ære, og er derfor blitt nøye bevoktet av sine menn. Kvinner er hedret og respektert som gode koner, mødre og rene mennesker. Vi har over lengre tid aksepert at det omtrent kun er dette vi mestrer og duger til.

Behandling av kvinner varierer imidlertid mellom geografisk område, etniske grupper og klasse. Kvinnene som er velstående, høyt utdannede, eller bor i storbyene har en tendens til å ha mer frihet enn kvinnene som bor i distriktene.

Norge som land kan legge mye til rette for at prinsipper som likeverd og likestilling blir kjent og opprettholdt i henhold til loven. Men det kulturelle oppgjøret må komme innad. Vi har en tendens til å kun skylde på mennene og deres behov for å overstyre kvinner. Stor del av skylden ligger der og kritikken er berettiget, men for å oppnå en endring holder det ikke bare å lære minoritetskvinner om hvilke rettigheter de har i Norge. Det holder heller ikke at vi nevner likestilling og likeverd når det i praksis ikke eksisterer blant dem. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Muslim greeting
Licensed from: szefei / yayimages.com

Nå må mødrene og kvinnene ta ansvar!

Vi må innse at mange av kvinnene innad i disse miljøene også er en del av denne ukulturen og problemet. Når mennene går på jobb og har forlatt hjemmearenaen, sitter kvinnene ofte igjen med mye påvirkningsmakt gjennom oppdragelse. Det er der arbeidet og oppgjøret må starte. Mødrene og kvinnene må fjerne begrensningene og skillet som i dag eksisterer blant gutte- og jente barna. Barna må få lik frihet til å kle seg som de vil, delta på aktiviteter og lik frihet til å ta egne valg for fremtiden. Mødrene må lære guttene om hvordan de skal behandler kvinner og at de er likestilte i Norge. Samtidig må jentene få den tryggheten til å bryte med kjønnsollen.

Vi må selvsagt samtidig våge å utfordre de menneskene som utfordrer likestillingen og likeverdet blant minoritetskvinnene, utfordre den ukulturen og holdningen som holder minoritetskvinnene tilbake og tar fra dem bestemmelsesretten. Men en av de største kampene må vi ta med de kvinnene som opplærer jentebarna sine til å følge den samme kjønnsrollemodellen de selv har blitt opplært til å følge.