hits

oktober 2017

Jeg kaller inn bøllene, de puslete gutta og de etterpåkloke veslevoksne barna inn på rektors kontor!

Retro Grunge Principal Office
Licensed from: mrdoomits / yayimages.com

Nå har jeg lenge fulgt og deltatt i debatten om minoritetsmangfoldet vi har i Norge og de utfordringene som følger med det. Først vil jeg begynne med å fremme både det Dronningen og statsministeren understreker, nemlig at dette mangfoldet er først og fremst en berikelse til vårt land og alle i Norge skal ha like rettigheter.

Med dette lagt til grunn burde resten gå av seg selv, men med alle nye situasjoner kan det oppstå utfordringer som vi må håndtere på best mulig måte. Nå er vi kommet dit hen. Vi har over flere ti år sett hvordan minoritetsmiljøer blir utsatt for sosialkontroll, tvang og æresrelaterte utfordringer. Vi opplevde nylig et forsøk på æresdrap, vi leser daglig om debattanter som tar til orde for deres og andre minoritetsungdoms rettigheter og kampen foregår daglig uavhengig av hvem som sitter i regjering.

Så skjer det som ikke skal skje og det jeg har fryktet aller mest, nemlig at disse minoritetenes kamp blir redusert til en partipolitisk dragkamp på bekostning av individets frihet og rettigheter. I stedet for å jobbe frem nye forslag som kan løse utfordringene er Aps nestleder Hadia Tajik mer opptatt av å kritisere. Det eneste hun oppnår er å fremheve seg selv, ikke saken.

Historien viser heldigvis at alle partier har vist vilje og gjort forsøk på å løse disse menneskenes utordringer gjennom tiltak og forslag. Men ingen har løst utfordringen 100%. Det vi også ser er at det må gjøres mer, kraftigere og raskere for at vi skal oppnå bedre resultater.

I følge henne selv har hun vært med i et parti som i flere tiår har jobbet med disse utfordringene, hvorav noen perioder i posisjon, og allikevel etter mitt syn har hun og hennes parti ikke gjort nok til at de kan ta kreditten for noen stor seier da disse menneskene fortsatt lever i en daglig kamp om å bli sett og hørt.

Wenche Fuglehaug har nettopp gitt ut boken «det store sviket» som omhandler norske jenter med innvandrerbakgrunn som må leve på skjult adresse. De forteller om vold og trusler fra sin egen familie og om hvordan det er å leve med redselen for sitt eget liv og hvordan samfunnet og myndighetene har sviktet. Hadde man stilt hvilken som helst av disse jentene spørsmålet om de opplever sin hverdag og situasjon som en seier, hadde svaret vært plent NEI. Dette bør være temperaturmåler nok for at man ikke skal påberope seg tittelen «en vinner» og ta på seg ansvaret for å peke ut bøllene og resten av skolegården som syndebukker.

Jo det store problemet ligger hos foreldrene, deres ukultur og miljøer. Uten å fokusere på foreldrene, som besitter så stor makt at de klarer å overtale ungdom vokst opp i Norge til å være med på denne typen tvang, kontroll og handlinger er slaget tapt. Vi må angripe hele problemet og ikke bare deler av det.

Som den strenge men pedagogiske rektoren jeg er, gir jeg Hadia en anmerkning og advarsel om at det å bølle med bøllene gjør deg ikke til en mindre bølle. Men ønsker du faktisk å løse problemet må du rette kanonene mot de som faktisk mobber offeret, nemlig foreldrene, miljøet, ukulturen og religionen.

 

Dana-Æsæl Manouchehri
Generalsekretær LIM.
Likestilling, Integrering og Mangfold